Sidste år så et par gendannede bands udgive ting på nyt, som stik imod al forventning om hvordan den slags ting normalt går, faktisk viste sig at være ret godt. Beherits album Engram viste sig fx at være et af årets bedste udgivelser efter min mening og Immortals All Shall Fall var omend ikke fantastisk, så ihvertfald et værdigt album.

Et af dette års mest ventede metaludgivelser er så den nye med Burzum og selvom sidste år viste sig at indeholde en del positive overraskelser, er det jo en af fordums tiders sværvægtere så for ikke at blive unødigt skuffet over hvordan det kom til at lyde anno 2010, har jeg med vilje forsøgt at holde forventningerne på et så lavt blus som overhovedet muligt.

Baggrunden for Burzum er de fleste vel bekendte med, så det skal jeg ikke rode mere rundt i her, men istedet koncentrere mig om det vigtige i dette indlæg, nemlig den nye skive, Belus. Et sted læste jeg noget om at dette skulle være et ‘mere modent album’, hvilket satte alarmklokkerne igang og yderligere fik forventningerne til at dale, da det oftest kan oversættes til ‘blødere, mere lyttervenligt og generelt kedeligt’. De sidste par albums havde af gode grunde ikke særlig meget med metal at gøre, men var istedet elektronisk ambient og fuldstændigt uinteressante efter min mening, uanset hvilket navn der så end stod på coveret, og da ambient også blev nævnt i forbindelse med det nye album, kunne man jo forestille sig at der af en eller anden grund blev fortsat i denne retning.

Heldigvis blev alt frygt gjort til skamme når man så endelig satte sig ned og fik hørt på Belus. Ambient kan bruges i forbindelse med den dronende stemningsskabende black metal, som det også kommer til udtryk på Hvis Lyset Tar Oss, og det er heldigvis den slags, som også er i højsædet denne gang. Albummet er næsten hypnotisk i sine lange og monotont guitarknitrende numre, men uden at det nogensinde bliver kedeligt. De på overfladen simple numre vokser for hver gang man hører dem og bliver endnu større som en del af helheden, hvis man sætter sig ned og lytter dem ordentligt igennem fra ende til anden.

Endnu en gang er jeg altså blevet glædeligt overrasket over en nyudgivelse fra et band man ellers tænkte man aldrig mere ville høre noget til. Belus kunne faktisk meget vel gå hen og blive et af årets allerbedste albums, specielt hvis det fortsætter med at blive bedre og bedre for hver gennemlytning som det har gjort indtil nu.

Belus udkommer i dag d. 8. marts og burde snart være at finde på biblioteket. Indtil da kan man varme op med de andre albums af Burzum som vi har.

/Jesper

Een af de ting man ofte må lægge øre til når man hovedsageligt hører på metal (eller andre esoteriske musikgenrer vil jeg gætte på) er at man har en meget snæver smag. Dette kommer så ofte fra folk, der ifølge dem selv ‘hører alt muligt’ som det oftest proklameres, hvilket betyder at de lytter til ting, som jeg med mit udgangspunkt alt sammen vil kategorisere som fx rock, det vil sige akkurat lige så snævert kategorimæssigt i mine øjne, som det jeg selv ynder at lytte til er i deres. Men nu tænkte jeg faktisk at jeg ville bevæge mig udenfor de anmeldelser af black, død, grind, doom og deslige jeg ellers har præsenteret her og anbefale noget helt andet.

Et band jeg altid har været glad for er Dead Kennedys, som igennem deres storhedstid bevægede sig igennem minimalistisk hardcorepunk til mere komplekse lange kompositioner på deres forskellige udgivelser. Båret frem i stor grad af frontmanden Jello Biafras karakteristiske vokal, der mest af alt minder om en blanding mellem en skærebrænder og en luftsirene, er bandets lyd kaotisk og nihilistisk og på en stor del af deres numre leveret med en hæsblæsende fart.

Biblioteket har tre (faktisk fire) af Dead Kennedys’ albums, samt en opsamling med en del numre, som ikke findes på nogen af de tre. Fresh Fruit For Rotting Vegetables er en god introduktion til bandet og er også deres første album. Plastic Surgery Disaster er bandets tredje og efter min mening bedste album og er en del mere afdæmpet og kompleks affære end man ellers finder i bandets repetoire. Udgaven vi har på biblioteket er slået sammen med deres anden udgivelse, In God We Trust, Inc., som i skærende modsætning er den mest simplistiske og aggressive skive, så hvis man vil høre de forskellige retninger bandet har afprøvet, er dette lige sagen. Frankenchrist er den fjerde i rækken og efter min mening den kedeligste, når de andre skiver er så gode er det meget sjældent at denne er røget på afspilleren.

Det sidste album før Dead Kennedys blev opløst i 1986 var Bedtime For Democracy, som er et fantastisk album og faktisk mest af alt minder om deres første rent stilmæssigt, men som desværre ikke er at finde på biblioteket (hint hint, Olav!). Så er det til gengæld godt at vi har opsamlingsalbummet Give Me Convenience Or Give Me Death, hvor man kan finde en del sange, som ellers ikke er blevet udgivet, sammen med et par livenumre og alternative udgaver af nogle af klassikerne. Et af verdens bedste party-numre er at finde her, nemlig Too Drunk To Fuck.

Jello Biafra har efter han forlod Dead Kennedys udgivet et hav af forskellige ting i form a kollaborationer med andre bands, småprojekter som fx Lard med Ministrys Al Jourgensen og spoken word. Resten af Dead Kennedys spiller stadig en gang imellem og lukrerer på navnet, men uden Biafra er det ærligt talt lidt ligegyldigt efter min mening.

/Jesper

Ålreit – jeg overlevde bylarm i også. Nå har jeg brukt vinterferien til å fordøye inntrykkene og oppdager at jeg har sett mye som dessverre ikke har her på biblå, derfor har jeg sett meg nødt til å lage en liten liste til mister innkjøpssjef Olav Nilsen. Værsegod!

Rubik (fi) - Dada Bandits (2009) , Bad Conscience Patrol (2007)

Noe av sjarmen med Bylarm og detslike er at man helt tilfeldig kan dette inn på konserter med band man aldri har hørt om og som man umiddelbart forelsker seg i. Kanskje er dette den viktigste grunnen til at jeg drar på sånne ting. I år skjedde dette på fredagen, da jeg tilfeldig stakk innom Revolver, en mørk og fuktig kjeller litt sånn utenfor det sedvanlige bylarmtråkket.  Den lille scenen var overfylt av all verdens instrumenter: synther, blåsere, gitarer, trommer og all slags.  Etter hvert dukket det opp 8 stk finner som plasserte seg så godt de kunne på den bittelille scenen. Her snakker vi skrangleorkester, men med ganske tjukk og feit indielyd, ikke redd for å synge stort. Låtene kunne minne om australske Architecture in Helsinki (!) på sitt beste, bare med tjukkere lyd. Dessuten hadde de en herlig vokalist i front som virkelig kunne synge. Det var prikken over i-en (i for indie, selvsagt).  Jeg digget hver låt og gikk ut med et salig flir. NRKs lydverket skal visst ha oppdaga disse i fjor. Jeg kaster meg på kjøret. Disse må på lista, Olav!

Oh No Ono (dk) - Eggs (2010) , Yes (2006)

Disse danskene hadde jeg heller ikke lagt seg spesielt på minnet på forhånd, og samme dag de spilte fikk jeg et tips fra Stavanger-dansken Jesper Brodersen:  ”Du skal vel på Oh No Ono? Det er mitt band!! ”  Utenom å administrere Nordic Music Week styrer nemlig Brodersen på med Morningside Records, som blant annet gir ut dette bandet.  Forresten så hadde også et nylig sideoppslag i Mojo lagt seg delvis på minnet. På scenen i Samfunnssalen – samme sted som jeg en gang i tiden sleit meg igjennom gørrkjedelige ex.phil forelesninger - ser vi en mildt sagt fargerik gjeng. En slags hippieutgave av donkeyboy dundrer løs med helskrudd psykedelisk pop. Ja psykedelisk – her var det all salgs varierte temaer som avløste hverandre – og med vokal i babystil.  Tenkte litt på animal collective faktisk – bare med ’”skikkelige” instrumenter.  Så kjøp inn Olav! 

Asha Ali (Sv)- Asha Ali (2006), Hurricane (2009)

Denne svenske damen med etiopisk opprinnelse hadde jeg fått tips om på forhånd. Flott sunget, flotte soullåter spilt av et lite og konsist band på Mono. Ali ga virkelig av seg selv på scenen- hun synger råflott – og beklager klisjé men jeg må si, rett fra hjertet.  Vi har ikke platene hennes Olav, skandale!  Etter noen kjappe gjennomlyttinger på spotify utmerker spesielt debutalbumet seg meget bra. En  indiesoul dronning!

Empty bottles broken hearts  Stone Cold Mountain (vinylsingel, 2008)

Dette er et herlig bergensbasert countryband som spiller country slik du liker det, Olav, på gamlemåten. Merkelig at du egentlig ikke har tapetsert kontoret ditt med vinylsingelen deres!   -  Vanligvis kjøper vi ikke inn vinyl – men hallo denne må inn i lokalsamlingen! Vi har en mann med! Godeste Larsi! (Lars Arne Lindland) spiller glitrende sologitar og lirrer av seg klassiske contry-licks i låt etter låt. Resten av bandet følger med på kassegitarer, mandolin og en enslig skarptromme. En av deres store styrker er at de har fire vokalister som veksler på å være hovedvokalist – det gir god variasjon . Dette er good feeling over hele fjøla. Når de i tillegg varter opp med lekeslåssing på scenen så blir man frelst!

The Megaphonic Thrift – Decay Decoy (2010)  Utgivelsedag i dag, 1. mars!    Dette er real støy pop av den gode sorten, i samme gate som Sonic Youth.  Jeg har fulgt med på frontmann Richards siden forløperbandet Stereo 21 spilte på Bylarm stabvanger i 2005, og det er skikkelig digg at det endelig har ute et album.   På bylarm så jeg konserten de gjorde på Blå sammen med Støymann Sten Ove Toft. Jeg sto skrekkslagen i front og kjente beina i kroppen vibrere av det helt syke lydtrykket fra scenen. Det var jæklig tøft men konklusjonen var vel etterpå at de egentlig klarer å lage nok bråk på egenhånd.

Serena Maneesh - S-M No 2: Abyss In B Minor   (Ute 22.03.2010)

En enda mer etterlengtet utgivelse!  En enda mer sykere konsert på bylarm. Låter ulikt alt annet, et salig svir av en annen verden.

Casiokids –  Topp stemming på lokal bar  (2010)

Har endelig gitt ut album med de helt supre singlene de ga ut i fjor og året før.  Veldig kult for oss som fortsatt liker å holde musikk i hendene, og enklere å pushe det på barn, eldre og andre folk. Dette er helt topp popmusikk, man må bare danse eller vagge med.  På bylarm hadde de et fullstappet Rockefeller i sin hule hånd, og det var herlig å se og høre på. Dessuten: lokalsamlingalarm!   (kanskje også for Megaphonic Thrift også, Feddi i Casiokids spiller jo også der) .

Tellusalie – Man across the ocean (2009)   Hvorfor har vi ikke denne? Tror de har vært i indieleia tidligere men nå spiller de rock for voksne menn (og damer).   Fikk så vidt sett de på Parkteateret, og det hørtes bra ut. Skal høre de igjen i sommer på Egersund Visefestival og jeg kjenner jeg gleder meg.

Efterklang (dk) – Magic Chairs (2010)

Ny plate fra denne danske gjengen.  Fik de med meg da de spilte i floketeateret (den gamle operaen) Sykt gode stoler! Behagelig musikk!

Joensuu 1685 (Fi) - Joensuu 1685  (2008)

Fikk så vidt med meg denne fisnke trioen.  Bråkerock av den lange sorten. Frontmannen veksla mellom gitar (med fire forsterkere, i hvert sitt hjørne av scenen) og orgel, deilige greier.  Det hørtes bra ut, men ørene mine var på det tidspunkt slått lett bevisstløse av Purified in blood var det vel.  Sånn sett har jeg tro på at plata deres, som er produsert av 22 Pistepirkos Asko Keränen kan være bra. Kjøp inn!

Purified in blood – Under black skies (ute 26.4.2010)

Jepp – gutta fra Hommersåk gjorde jobben på Rockefeller.  For dem som liker metal og slikt er det bare å glede seg.  Dessuten spiller svogeren min orgel på plata, ha!

The List – twentysix  (ute i dag!  1.03.2010. Kun vinyl)

Disse gutta fra vår egen by hadde ikke all verdens utgangspunkt på Bylarm – klemt oppi et hjørne på en kafé på Grünerløkka med et minimini-anlegg og oppsett.  Men det er jammen verdt å sjekke ut de nye låtene som de har sluppet nå, blant annwet på vinyl. Dette må vi skaffe, Olav!

Ellers fikk jeg med meg som er verdt å nevne (men de er ikke helt albumklare ennå) :

Kathinka - Herlig indierocktrio fra Bergen!

Pica Pica – pent, rolig og mystisk jenteprosjekt  - hadde litt for stort band med seg på bylarm , men hvert å sjekke ut! Har gitt ut en EP på undergrunnslabelen Oslo Grammofon.  Håper det kommer album!

Skjelvekommode – jepp jepp – vi liker dette.  Gleder oss til plate som skal komme! 

Martin Rinde (Poor Edward)  og Hovering Orville – Fine viser fra folk vi kjenner, som jeg såvidt fikk med meg mellom pannekakene på Grünerløkka.  Vi har platene deres! 

Line Larsen  -   Sorry Line, men dette ble den siste konserten for meg på lørdagen og jeg var helt skutt! Klarte bare to-tre låter før jeg krøyp til køys. Heldigvis får jeg en ny anledning når dere spiller på Musikkbiblioteket 20. Mars! (Sony Music har nettopp gitt ut en singel med Lene Larsen, og de har album på trappene).

Taake er et band, som jeg er meget glad for, men som jeg desværre aldrig har fået set i levende live. Det skulle der så endelig ændres på i fredags, da de skulle spille på Tribute og forventningerne var store.

Inden Taake gik i gang skulle det lokale band Thurs sætte stemningen lidt i vejret og det var de faktisk rigtig gode til. Jeg havde ikke hørt bandet før, endsige overhovedet hørt om dem før de stod opført som opvarmning til denne koncert, men det er helt sikkert nogen jeg skal have hørt mere på. Det var vikingmetal af den fine slags, brutalt, melodiøst og festligt og jeg glæder mig til at høre hvad de kan gøre det til på deres første rigtige udgivelse.

Taake har altid været leveringsdygtig i en aggressiv og på samme tid melankolsk black metal og har siden 1995 arbejdet sig op som et af de største bands af slagsen. Det består i udgangspunktet af frontmanden Høst og så ellers en hærskare af livemusikere og sessionmusikere, som det nu engang skal være i bedste forvirrende black metal-tradition.

En god række af de fængende synge-med-hits blev serveret i en storm af blastbeats, diskant og distortion, til min store fryd heldigvis også mit yndlingsnummer, Over Bjoergvin Graater Himmerik IV, og så var aftenen jo reddet.

Desværre var der også en del problemer med lyden under sidste halvdel af koncerten. Vokalen forsvandt et stykke tid, guitaren var ikke til at høre et helt nummer og et par andre mindre problemer, men det var nok til at være irriterende og få ihvertfald mig lidt ud af stemningen hen mod slutningen af koncerten. Lidt synd var det, for ud over det var det en fantastisk koncert.

Taake skal også spille på Inferno-festivallen i påsken, så jeg glæder mig allerede til at se dem der igen, forhåbentligvis til den tid uden problemer med lyden.

Biblioteket har de efter min mening bedste tre cd’er med Taake, Nattestid ser Porten Vid, Over Bjoergvin Graater Himmerik og Hordalands Dødskvad, som til sammen udgør en slags trilogi. Thurs har desværre ikke udgivet andet end en demo tilbage i 2007, men så vidt jeg blev orienteret var der et fuldt album på vej i den nærmeste fremtid (som jeg så kan plage Olav om at få indkøbt til biblioteket).

Snart er der så også både Aura Noir og Vader på Tribute, med lidt held får jeg lokket Lars med igen, så der er udsigt til flere af disse fantastiske dobbeltanmeldelser!

/Jesper

Kulturbyen Sandnes er det engelskmennene kaller et oxymoron (slå opp i ordboken). En av de få tingene som viser seg å motbevise dette er utestedet Tribute. I størrelse er det lillebroren til Check Point Charlie, men i antall konserter ikke. Så fredag den 22.01. var jeg blitt overtalt til å gå på en av dem. Hovedattraksjonen var Bergensbandet Taake, som jeg ble fortalt spiller old school Black Metal uten at jeg vet helt riktig hva new school innebærer, og det lokale bandet Thurs.

Siden jeg ikke har noe som helst kjennskap til noen av dem, sangene eller utgivelser skal jeg ikke forsøke meg på noen form for analyse eller kritikk i forhold til konsertens innhold, men bare forsøke å formidle mitt inntrykk av konserten. Thurs, som for øvrig er i ferd med å gi ut sin første cd, gjorde et meget positivt inntrykk og etter det jeg så var resten av publikummet enige i det. De må allikevel ha satt en form for rekord m.h.t. ekstranummer i forhold til spilletiden (alt i alt ca 40 min).

Nå var det jo Taake jeg hadde kommet for å se og jeg må innrømme at jeg hadde ganske store forventninger. Og litt over ti entret de scenen. I disse tider med litterære lissomvampyrer veltende ut over alt, er det en fornøyelse å se disse likbleke djeveldyrkerne i så god form og travelt opptatt med å være onde. I og med det lille lokalet endte jeg nesten opp med scenekanten og ikke langt unna den ene høytaleren, som der og da var det beste stedet å være. En pussig ting jeg la merke til var den ene gitaristen. Gjennom hele konserten stod han bom stille og så ned.  Det kunne virke som om han nettopp hadde lært å spille gitar og kikket ned for å konferere med Lillebjørns Gitarbok for å se om han gjorde det riktig. Konserten endte i grunnen alt for tidlig og allikevel må jeg si meg mer enn fornøyd med innholdet. Det finnes knapt noe bedre enn å få sandblåst hjernen på denne måten. Alt i alt en meget vellykket konsert og neste band ut blir forhåpentligvis Aura Noir senere i vår.

/Lars

Jeg var så heldig å få være med i juryen i den lokale utgaven av zoom urørt , med innledende runder i forrige uke hvor det ble plukket ut tre band til en finale som ble avholdt i går, og hvor ett band, Johnny Hancocks ble plukket ut til å få spille i Oslo – hvor de der har muligheten til å få spille om plass på en Norgesturnè.

Man kan argumentere masse om at rock og konkurranse ikke hører sammen, men likevel er det årlige Zoomarrangementet et fint sted å være for å sjekke rockens tilstand her i byen. Hvilke band ønsker å være med å kjempe om en gratisbillett til en rockescene i Oslo m/publikum?  Hvilke band er bra nok?

Vi som har fulgt med på Zoom en stund er generelt enige om at i år var det et høyt nivå, det er virkelig noe på gang i Stavanger. Vi hadde ingen enkel jobb da vi skulle plukke ut band til finalen etter de første rundene. Vil her nevne ett par band som jeg selv satte pris på og som vi la på vektskåla på Checkpoints kontor siste kvelden for en uke siden:

Mordi: Rocketrioen som har stormet frem de siste par årene. Det spiller bluesinspirert rock anno 1969 i det klassiske trioformatet. Det er vel ikke mer enn ett par år siden de var på Ungdommens kulturmønstring og spilte seg til Trondheimstur i det systemet. Her snakker vi ferskingsnivå, men allerede da hadde de brukbare egne låter, dessuten kunne de planke Jimi Hendrix i de beste anledninger. Blues og rockeklubber trykket dem til sitt bryst. Nå har de blitt et par år eldre, er i ferd med å bli et sykt bra rockeband, men har fortsatt bittelitt å gå på når det gjelder låter og sceneerfaring og slikt. Nå må de bare skynde seg å skifte navn, og øve, spille, øve, spille, så skal det nok bli noe av dem.

Arlie Mucks er et reinspikka indieband tuftet på engelske takter. De nevner blant annet Radiohead, Muse og Coldplay som inspirasjonskilder, noe som var tydelig nok, men vi gubbene bakerst hørte oss vendinger og taktskifter og toner som minte oss om Smiths og Stone Roses. Noe vi selvsagt digger. Det er fortsatt noe deilig uferdig og fritidsklubbaktig med dem. Men gi de halvannet år og en del spillejobber så skal vi nok se og høre noe bra! Gledelig også at de hadde mange venner som dukket opp på zoomkonserten – publikum er temmelig viktig hvis det skal bli noe rockemiljø.

Publikum hadde også Foxjam Riddims med sin dansbare funk. Låtene satt som en kule og det var ingenting å si på det utførte musikalske håndverket. Vokalisten var en utmerket frontfigur og kunne både rappe og synge. Både gutter og jenter begynte å danse og det var generelt god stemning. Så, hvorfor gikk de ikke videre? Vel Zoom er og blir en rockemønstring. Vi som er publikum, spiller og ”dømmer” på Zoom er nok ikke blant dem som lyktes best på dansegulvet. Vi er og blir bleike rockere, så det blir vanskelig for oss å bejuble funk, hip hop, pop og etc uansett hvor bra det er. Så gutta i Foxjam Riddims må ikke ta dette så tungt, og heller ta alle muligheter de får av typen student- og russefester, ekstremsportveko og Hemsedal. Ingen kan benekte at gutta kan lage fest!  Hvis de vil kan de helt sikkert spille seg opp til nasjonal oppmerksomhet.

Så var det finalen i går da.

Jakob Håkon Band har kanskje stått i spissen for en ny slags lokal oppblomstring av rockeband, og kjenner sitt publikum. De har laget et fint knippe av allsanghits på stavangerdialekt, og det er umulig å ikke like dem. De trenger bedre låter sier noen, men jeg digger deres hang til norskspråklig rock ala de fire store, mog jeg hører og noe svensk i dem også, type skrangleindierock ala Broder Daniel, bob hund og Doktor Kosmos. Som jeg sa til dem etter avgjørelsen var tatt i går, hvis de vil kan de gjøre to ting, de kan gjøre en skikkelig lokalrockgreie: spille på rogafest, lindøyfestival og all slags folkefester, eller de kan legge seg på et nasjonalt indienivå og sikte seg mot rockefansjiktet i Bergen, Oslo og ett par andre norske og kanskje skandinaviske byer. Kanskje de kan gjøre begge deler?

Eltervaag – Dvs Trond Eltervaag Hansen som har pent hoppet fra singer-songwriter-båsen til den store indierockbåsen etter han fikk med seg kanskje byens beste rytmeseksjon og en tøff eksperimentell gitarist fra unge og lovende Johnny Hancocks, samt en glimrende korist.

Som jeg har nevnt tidligere, så er Eltervaag er en kjempegod låtskriver, og med dette bandet har låtene fått den innpakningen de fortjener.

Men vi kommer ikke forbi Johnny Hancocks.

Selv fikk jeg aldri sett dem da de lenge var en firrer. Vi får ty til innspilt materiale og har  EPen the Caveman Tapes fra 2006 HER, og du kan høre noen 2007 opptak  her. Dette er seig seig prog og funk(!)inspirert 70talls rock. Man kan lett si at de har vokst siden det. Hardere, raskere, villere og tøffere, eller røffere, om du vil (dessverre fikk vi aldri EPen som de ga ut i fjor. Hvis noen skulle ett par eks liggende så vil vi gjerne kjøpe!) Når de kjører på med den slags i trioformat, og med syngende bassist leder fort tanken på disse gamle gubbene. Johnny Hancocks gir alt og mikser alt, og skaper seg sin egen greie inni der. Det er slike musikalske øyeblikk vi ivrige konsertgjengere higer etter, og en av grunnene til at vi kontinuerlig interesser oss for nye band på diverse rockescener her og der. Hm. Lurer på om jeg har fått forklart det godt nok, men drit i. Johnny Hancocks var best i går, så lykke til! You Oslofolk som leser dette – ta dem vel imot!

Ebbe Helberg

PS:  For de av oss som liker å fysisk holde i innspilt musikk: Mordi har så vidt meg bekjent ikke lydfestet noe musikk på CD eller andre format ennå, ingen offisielle utgivelser iallfall. Arlie Mucks og Foxjam Riddims kan du så vidt høre på en samleplate som ble utgitt i forbindelse med festivalen Undergrunn på Metropolis i fjor.  Eltervaag har en sang med på denne,  og med hans gamle band Sirplus her.

… som også findes på biblioteket og som du også burde lytte til, når du er kommet igennem de første 10.

Wolves in the Throne Room - Two Hunters

Atmosfærisk black metal, som klarer den fine balancegang mellem det effektfulde og det fjollede og holder sig på den rigtige side. Et af de senere års bedste bud på hvordan black metal kan udvikle sig udenom de kommercielle udvandinger synes jeg.

 Suffocation - Effigy of the Forgotten/Pierced From Within

Hvis jeg skulle vælge mit yndlingsalbum med Suffocation ville jeg have svært ved at vælge mellem disse to, men så er det heldigt at biblioteket har en samlet udgave, så jeg på den måde kan snyde lidt og vælge dem begge. Tung og kompleks dødsmetal af bedste slags.

Brutal Truth - Extreme Conditions Demand Extreme Responses

Brutal Truth viste med deres to bedste albums, dette og Need to Control, at amerikansk grindcore sagtens kan være mere end tyve sekunders blastbeats. Brutalt, men godt skruet sammen og fængende melodier i kaoset.

Xasthur - Subliminal Genocide

Dronende og hypnotisk black metal, som måske er lidt svær at deciphrere, men som er det hele værd hvis man gider at gøre indsatsen.

Bathory - Blood Fire Death

Grundstenene til mange forskellige afarter af metal blev lagt af Bathory på de meget forskellige og eksperimenterende albums. Ikke bare lytteværdigt på grund af musikhistorie, men også fordi det er et rigtig godt album.

Taake - Over Bjoergvin Graater Himmerik

Af deres trilogi bestående af dette, Nattestid Ser Porten Vid og Hordalands Dødskvad er dette mit favoritalbum og specielt IV er efter min mening et af de bedste stykker black metal nogensinde.

Entombed - Wolverine Blues

Dette album markerede skæringspunktet mellem bandets traditionelle dødsmetal på deres to første albums og den death’n'roll der blev fokus på deres senere. God gedigen groovy dødsmetal.

Thyrfing - Farsotstider

Et af de efter min mening bedste black/folk bands er svenske Thyrfing og egentlig er alle deres albums værd at lytte til. Biblioteket har desværre kun dette, men det er også et af deres rigtig gode.

Amon Amarth - Twilight of the Thunder God

Man kunne med rette sige at Amon Amarth har udgivet det samme album syv gange, men det virker og deres nyeste album med øksesvingende dødsmetal er lige så fængende og indbydende som det plejer at være.

Finntroll - Jaktens Tid

Finsk humppa-folk-black-metal er altid festligt. Der findes masser af den slags bands efterhånden og de fleste af dem ville rigtig gerne være Finntroll. Stadig de bedste og Jaktens Tid er et fantastisk album.

/Jesper

Nå kan du igjen lese Syphilia Morgenstiernes 30 år gamle bok om Reggae på biblioteket. Reserver her.

Om du heller foretrekker dataskjermen, har du den her i fulltekst fra papirboka og Ca. 50 lydspor, “fair-use”, inntil 30 sekunder av hver låt, alt sammen originale reggaeinnspillinger fra reggaemusikkens gullalder + Youtube-opptak.

Om du føler for å dykke dypere i Jamaicas indre har Musikk- og filmbiblioteket 450 CD, 50 bøker og 30 DVD med reggae som du kan hygge deg med.

Frister dette til å riste på en frossen kropp har vi William Helviks Rub A Dubs og Helge Thornes Trouble Tone Soundsystem du kan  sjekke ut her i Stavanger.

Nuggets Vol.2: Original Artyfacts From The British Empire & Beyond er den første Nuggets-samlingens Britiske sidestykke. Den inneholder også kutt med de beste garage/psychedelia-banda fra andre Europeiske land, Sør-Amerika og Australia, så her blir man servert britisk mod (Small Faces, Move), latinsk pop (We All Together fra Peru) og psychedelia (Brasilianske Os Mutantes).
Her er samlefaktoren høyere enn den første Nuggets-samlingen. De mest kjente er (foruten Small Faces og Move), The Pretty Things, Them (fra Belfast, med Van Morrison), Status Quo før boogien stjal sjelen deres, The Troggs og The Creation (Making Time er en utrolig bra åpningslåt!).

Av de mest interessante som ikke ennå er nevnt: The Smoke (New Zealand), engelske Episode Six (med Ian Gillan og Roger Glover), Easybeats og Master’s Apprentices (Australia), Q’65 og Outsiders (Nederland) og Los Shakers (Uruguay).

Bredden er minst like stor i denne boksen som i Vol.1, så sjeldenheter som svenske Tages, islandske Thor’s Hammer og Davy Jones (David Bowie!) and The Lower Third må også høres.

Nuggets Vol.2 kan anbefales like sterkt som Vol.1 og Biblioteket har plater med over halvparten av banda i denne boksen!
Her er en vareprøve:

Q ‘65 - The Life I Live

Etter Beatles og Stones tok over amerikanske hitlister, blei det starta band i nesten annenhvert hus over hele USA. I hvert fall kunne det virke sånn noen steder. Garasjene blei brukt som øvingslokaler og bilene måtte konkurrere om plassen med testosteron-ridne ungdommer sultne på suksess. Noen blei populære lokalt (byen eller colleget), noen ekstremt lokalt (garasjen) og noen hadde suksess og huskes fremdeles. Noen av de som ikke blei huska, men burde vært det, fikk oppmerksomhet av rock-kritiker og senere Patti Smith-gitarist Lenny Kaye. Han var i 1972 ansvarlig for utgivelsen av den definitive garagerock-samlingen Nuggets: Original Artyfacts From The First Psychedelic Era 1965-68.

Dobbelplata inneholdt 27 kutt og blei i 1998 utvida med ytterligere 91 kutt fordelt på 3 CD’er og inneholder alt fra storselgende singler til obskure utgivelser kun samlere var opptatt av. Alle elementer fra 60-tallets amerikanske garage-stil er representert: tøffe, primitive riff, psychedelia, r&b/50-talls-rock, gjerne litt småsykt orgel og en opportunistisk opprørs-holdning som ikke blei sett igjen før punken gjorde sitt inntog i 1976.

Det er stor stilmessig bredde: Al Koopers Blues Project (han har spilt med Dylan), r&b-psychedelia med Chocolate Watchband og Shadows of Knight, pop med Sagittarius og Strawberry Alarm Clock, folk/country- inspirert med Beau Brummels og Sir Douglas Quintet og rå rock med Sonics (mye tøffere enn Stones!), Lollipop Shoppe, 13th Floor Elevators og ikke minst kapteinen over alle kapteiner: Captain Beefheart.

Den mest kjente låten er kanskje Louie, Louie (Kingsmen), men de mer obskure artistene er vel så interessante, som Paul Revere & The Raiders eller The Seeds med garage-legenden Sky Saxon i spissen.

Hvis dette var stort sett ukjente navn, vil forhåpentligvis denne fantastiske boksen være et startsted for utforsking av en grunnleggende stilart med band som burde ha fått en bedre skjebne. Boksen inspirerte en rekke større artister (+ en haug med punk-band), i tillegg til undergrunnsbølga som kom på 80-tallet.

Nå har det seg slik at den fantastiske CD-samlingen ved Stavanger Bibliotek har hele utgivelser med ca. ¾ av de representerte banda!

Denne bør en ha hørt før en dør…

P.S.
For de som vil vite mer om undergrunnsartister fra denne perioden, anbefales det framifrå tidsskriftet Shindig og fanzina Ugly Things.
Her er en liten smakebit fra The Sonics:

Gangstarappens gudfar. Solodebuten The Chronic kom ut i 1992 og regnes som en av hiphopens største milepæler. Her har Dr. Dre blandet aggressiviteten fra gangstarappen med instrumental Parliament-lignende funk. Dette ble særpreget som har fulgt hans produksjoner siden. I tillegg dukker (den gang nyoppdagede)Snoop Dogg opp på de fleste sporene. En klassiker!

Her er det bare gøy. Funky rytmer, hoppende harmonirapping og vill sampling. Tekstene handler for det meste om at nå står det fire rappere, de rapper og to produsenter snurrer på plater og de kaller seg Jurassic 5 og alt er kult! De er altså seks medlemmer til tross for navnet. Trolig fordi Jurassic 6 ikke klinger like bra… Albumet klinger i det minste veldig bra! Det skulle vel bare mangle når to av hiphopens mest kreative DJer, Cut Chemist og DJ Nu-Mark sitter bak spakene. Quality Control er et rått album!

Norges (snart)nye hiphophåp er faktisk lokale! De har ikke gitt ut album enda, men mixtapen deres ble spredd ut over hele landet gjennom hiphopbladet Kingsize. Jeg synes faktisk at Saving the City Vol.1 er mer enn godt nok som et album satt opp mot andre norske utgivelser i samme sjanger. Vi kan hvert fall glede oss til debuten kommer ut(men først skal Vol.2 av Saving the City bli ferdig). Musikken høres ut som New York jazz med stramme trommer i bunnen og leken rap på toppen. Kan minne litt om Madlib med metronom.
(Saving the City Vol.1 kan lastes gratis ned fra Afeeliateds hjemmesider)

 
Her har vi faktisk en instrumental hiphopgruppe som jeg fikk øynene opp for en (alt for)varm sommerdag på Roskilde festival 2008. Med hele én meters avstand fra de få andre publikummerne som sto rundt meg under konsertteltet, kunne jeg nyte skygge og litervis med vann uten å gi slipp på alle intime grenser… og ja, konserten var drittbra! Stemningen sto i taket til tross for det dårlige publikumsoppmøtet.

Tumi & the Volume ble startet i 2002 i Johannesburg, Sør Afrika. Siden den gang har de gitt ut to album(debuten Live at the Bassline er, som navnet tilsier, spilt in live) og turnert Europa og Canada i tillegg til å ha blitt nominert til musikkpriser i hjemlandet. Kvartetten består av to tidligere pubmusikere med føttene godt festet til funk og soul, en eminent blues- og jazzgitarist og en temmelig dyktig rapper/poet.
Mens debutalbumet viste Tumi & the Volume som et energisk og lekent liveband, viser det selvtitulerte andrealbumet en annen side av bandet. Her har de roet seg et par hakk og lagt mer vekt på stemninger og variasjon mellom sangene. Med Tumis smarte tekster om livet i den gamle apartheidkolonien, komplimenteres musikken og gjør et album vel verdt å sjekke ut.

Hiphopprodusentenes skjulte superhelt. Selv om han siden 90-tallet har pumpet ut så mye musikk at det kunne kommet opp mot Frank Zappas diskografi, ga han kun ut to fullengdere mens han levde. J Dilla likte seg bedre i skyggen som produsent og beatmaker. Ofte holdt han navnet sitt fra å bli nevnt som medvirkende når musikken hans ble brukt på andres plater. Hans andre og siste album, Donuts ble delvis lagd på sykehussenga og gitt ut tre dager før han døde 32år gammel. Etter å ha hørt utallige J Dilla produksjoner, får jeg inntrykk av at det må lenge ha vært planlagt av mannen selv at karrierens høydepunkt skulle komme til slutt. Dette er kort sagt et gjennomført, feel-good album.