Taake er et band, som jeg er meget glad for, men som jeg desværre aldrig har fået set i levende live. Det skulle der så endelig ændres på i fredags, da de skulle spille på Tribute og forventningerne var store.

Inden Taake gik i gang skulle det lokale band Thurs sætte stemningen lidt i vejret og det var de faktisk rigtig gode til. Jeg havde ikke hørt bandet før, endsige overhovedet hørt om dem før de stod opført som opvarmning til denne koncert, men det er helt sikkert nogen jeg skal have hørt mere på. Det var vikingmetal af den fine slags, brutalt, melodiøst og festligt og jeg glæder mig til at høre hvad de kan gøre det til på deres første rigtige udgivelse.

Taake har altid været leveringsdygtig i en aggressiv og på samme tid melankolsk black metal og har siden 1995 arbejdet sig op som et af de største bands af slagsen. Det består i udgangspunktet af frontmanden Høst og så ellers en hærskare af livemusikere og sessionmusikere, som det nu engang skal være i bedste forvirrende black metal-tradition.

En god række af de fængende synge-med-hits blev serveret i en storm af blastbeats, diskant og distortion, til min store fryd heldigvis også mit yndlingsnummer, Over Bjoergvin Graater Himmerik IV, og så var aftenen jo reddet.

Desværre var der også en del problemer med lyden under sidste halvdel af koncerten. Vokalen forsvandt et stykke tid, guitaren var ikke til at høre et helt nummer og et par andre mindre problemer, men det var nok til at være irriterende og få ihvertfald mig lidt ud af stemningen hen mod slutningen af koncerten. Lidt synd var det, for ud over det var det en fantastisk koncert.

Taake skal også spille på Inferno-festivallen i påsken, så jeg glæder mig allerede til at se dem der igen, forhåbentligvis til den tid uden problemer med lyden.

Biblioteket har de efter min mening bedste tre cd’er med Taake, Nattestid ser Porten Vid, Over Bjoergvin Graater Himmerik og Hordalands Dødskvad, som til sammen udgør en slags trilogi. Thurs har desværre ikke udgivet andet end en demo tilbage i 2007, men så vidt jeg blev orienteret var der et fuldt album på vej i den nærmeste fremtid (som jeg så kan plage Olav om at få indkøbt til biblioteket).

Snart er der så også både Aura Noir og Vader på Tribute, med lidt held får jeg lokket Lars med igen, så der er udsigt til flere af disse fantastiske dobbeltanmeldelser!

/Jesper

Kulturbyen Sandnes er det engelskmennene kaller et oxymoron (slå opp i ordboken). En av de få tingene som viser seg å motbevise dette er utestedet Tribute. I størrelse er det lillebroren til Check Point Charlie, men i antall konserter ikke. Så fredag den 22.01. var jeg blitt overtalt til å gå på en av dem. Hovedattraksjonen var Bergensbandet Taake, som jeg ble fortalt spiller old school Black Metal uten at jeg vet helt riktig hva new school innebærer, og det lokale bandet Thurs.

Siden jeg ikke har noe som helst kjennskap til noen av dem, sangene eller utgivelser skal jeg ikke forsøke meg på noen form for analyse eller kritikk i forhold til konsertens innhold, men bare forsøke å formidle mitt inntrykk av konserten. Thurs, som for øvrig er i ferd med å gi ut sin første cd, gjorde et meget positivt inntrykk og etter det jeg så var resten av publikummet enige i det. De må allikevel ha satt en form for rekord m.h.t. ekstranummer i forhold til spilletiden (alt i alt ca 40 min).

Nå var det jo Taake jeg hadde kommet for å se og jeg må innrømme at jeg hadde ganske store forventninger. Og litt over ti entret de scenen. I disse tider med litterære lissomvampyrer veltende ut over alt, er det en fornøyelse å se disse likbleke djeveldyrkerne i så god form og travelt opptatt med å være onde. I og med det lille lokalet endte jeg nesten opp med scenekanten og ikke langt unna den ene høytaleren, som der og da var det beste stedet å være. En pussig ting jeg la merke til var den ene gitaristen. Gjennom hele konserten stod han bom stille og så ned.  Det kunne virke som om han nettopp hadde lært å spille gitar og kikket ned for å konferere med Lillebjørns Gitarbok for å se om han gjorde det riktig. Konserten endte i grunnen alt for tidlig og allikevel må jeg si meg mer enn fornøyd med innholdet. Det finnes knapt noe bedre enn å få sandblåst hjernen på denne måten. Alt i alt en meget vellykket konsert og neste band ut blir forhåpentligvis Aura Noir senere i vår.

/Lars

Jeg var så heldig å få være med i juryen i den lokale utgaven av zoom urørt , med innledende runder i forrige uke hvor det ble plukket ut tre band til en finale som ble avholdt i går, og hvor ett band, Johnny Hancocks ble plukket ut til å få spille i Oslo – hvor de der har muligheten til å få spille om plass på en Norgesturnè.

Man kan argumentere masse om at rock og konkurranse ikke hører sammen, men likevel er det årlige Zoomarrangementet et fint sted å være for å sjekke rockens tilstand her i byen. Hvilke band ønsker å være med å kjempe om en gratisbillett til en rockescene i Oslo m/publikum?  Hvilke band er bra nok?

Vi som har fulgt med på Zoom en stund er generelt enige om at i år var det et høyt nivå, det er virkelig noe på gang i Stavanger. Vi hadde ingen enkel jobb da vi skulle plukke ut band til finalen etter de første rundene. Vil her nevne ett par band som jeg selv satte pris på og som vi la på vektskåla på Checkpoints kontor siste kvelden for en uke siden:

Mordi: Rocketrioen som har stormet frem de siste par årene. Det spiller bluesinspirert rock anno 1969 i det klassiske trioformatet. Det er vel ikke mer enn ett par år siden de var på Ungdommens kulturmønstring og spilte seg til Trondheimstur i det systemet. Her snakker vi ferskingsnivå, men allerede da hadde de brukbare egne låter, dessuten kunne de planke Jimi Hendrix i de beste anledninger. Blues og rockeklubber trykket dem til sitt bryst. Nå har de blitt et par år eldre, er i ferd med å bli et sykt bra rockeband, men har fortsatt bittelitt å gå på når det gjelder låter og sceneerfaring og slikt. Nå må de bare skynde seg å skifte navn, og øve, spille, øve, spille, så skal det nok bli noe av dem.

Arlie Mucks er et reinspikka indieband tuftet på engelske takter. De nevner blant annet Radiohead, Muse og Coldplay som inspirasjonskilder, noe som var tydelig nok, men vi gubbene bakerst hørte oss vendinger og taktskifter og toner som minte oss om Smiths og Stone Roses. Noe vi selvsagt digger. Det er fortsatt noe deilig uferdig og fritidsklubbaktig med dem. Men gi de halvannet år og en del spillejobber så skal vi nok se og høre noe bra! Gledelig også at de hadde mange venner som dukket opp på zoomkonserten – publikum er temmelig viktig hvis det skal bli noe rockemiljø.

Publikum hadde også Foxjam Riddims med sin dansbare funk. Låtene satt som en kule og det var ingenting å si på det utførte musikalske håndverket. Vokalisten var en utmerket frontfigur og kunne både rappe og synge. Både gutter og jenter begynte å danse og det var generelt god stemning. Så, hvorfor gikk de ikke videre? Vel Zoom er og blir en rockemønstring. Vi som er publikum, spiller og ”dømmer” på Zoom er nok ikke blant dem som lyktes best på dansegulvet. Vi er og blir bleike rockere, så det blir vanskelig for oss å bejuble funk, hip hop, pop og etc uansett hvor bra det er. Så gutta i Foxjam Riddims må ikke ta dette så tungt, og heller ta alle muligheter de får av typen student- og russefester, ekstremsportveko og Hemsedal. Ingen kan benekte at gutta kan lage fest!  Hvis de vil kan de helt sikkert spille seg opp til nasjonal oppmerksomhet.

Så var det finalen i går da.

Jakob Håkon Band har kanskje stått i spissen for en ny slags lokal oppblomstring av rockeband, og kjenner sitt publikum. De har laget et fint knippe av allsanghits på stavangerdialekt, og det er umulig å ikke like dem. De trenger bedre låter sier noen, men jeg digger deres hang til norskspråklig rock ala de fire store, mog jeg hører og noe svensk i dem også, type skrangleindierock ala Broder Daniel, bob hund og Doktor Kosmos. Som jeg sa til dem etter avgjørelsen var tatt i går, hvis de vil kan de gjøre to ting, de kan gjøre en skikkelig lokalrockgreie: spille på rogafest, lindøyfestival og all slags folkefester, eller de kan legge seg på et nasjonalt indienivå og sikte seg mot rockefansjiktet i Bergen, Oslo og ett par andre norske og kanskje skandinaviske byer. Kanskje de kan gjøre begge deler?

Eltervaag – Dvs Trond Eltervaag Hansen som har pent hoppet fra singer-songwriter-båsen til den store indierockbåsen etter han fikk med seg kanskje byens beste rytmeseksjon og en tøff eksperimentell gitarist fra unge og lovende Johnny Hancocks, samt en glimrende korist.

Som jeg har nevnt tidligere, så er Eltervaag er en kjempegod låtskriver, og med dette bandet har låtene fått den innpakningen de fortjener.

Men vi kommer ikke forbi Johnny Hancocks.

Selv fikk jeg aldri sett dem da de lenge var en firrer. Vi får ty til innspilt materiale og har  EPen the Caveman Tapes fra 2006 HER, og du kan høre noen 2007 opptak  her. Dette er seig seig prog og funk(!)inspirert 70talls rock. Man kan lett si at de har vokst siden det. Hardere, raskere, villere og tøffere, eller røffere, om du vil (dessverre fikk vi aldri EPen som de ga ut i fjor. Hvis noen skulle ett par eks liggende så vil vi gjerne kjøpe!) Når de kjører på med den slags i trioformat, og med syngende bassist leder fort tanken på disse gamle gubbene. Johnny Hancocks gir alt og mikser alt, og skaper seg sin egen greie inni der. Det er slike musikalske øyeblikk vi ivrige konsertgjengere higer etter, og en av grunnene til at vi kontinuerlig interesser oss for nye band på diverse rockescener her og der. Hm. Lurer på om jeg har fått forklart det godt nok, men drit i. Johnny Hancocks var best i går, så lykke til! You Oslofolk som leser dette – ta dem vel imot!

Ebbe Helberg

PS:  For de av oss som liker å fysisk holde i innspilt musikk: Mordi har så vidt meg bekjent ikke lydfestet noe musikk på CD eller andre format ennå, ingen offisielle utgivelser iallfall. Arlie Mucks og Foxjam Riddims kan du så vidt høre på en samleplate som ble utgitt i forbindelse med festivalen Undergrunn på Metropolis i fjor.  Eltervaag har en sang med på denne,  og med hans gamle band Sirplus her.

… som også findes på biblioteket og som du også burde lytte til, når du er kommet igennem de første 10.

Wolves in the Throne Room - Two Hunters

Atmosfærisk black metal, som klarer den fine balancegang mellem det effektfulde og det fjollede og holder sig på den rigtige side. Et af de senere års bedste bud på hvordan black metal kan udvikle sig udenom de kommercielle udvandinger synes jeg.

 Suffocation - Effigy of the Forgotten/Pierced From Within

Hvis jeg skulle vælge mit yndlingsalbum med Suffocation ville jeg have svært ved at vælge mellem disse to, men så er det heldigt at biblioteket har en samlet udgave, så jeg på den måde kan snyde lidt og vælge dem begge. Tung og kompleks dødsmetal af bedste slags.

Brutal Truth - Extreme Conditions Demand Extreme Responses

Brutal Truth viste med deres to bedste albums, dette og Need to Control, at amerikansk grindcore sagtens kan være mere end tyve sekunders blastbeats. Brutalt, men godt skruet sammen og fængende melodier i kaoset.

Xasthur - Subliminal Genocide

Dronende og hypnotisk black metal, som måske er lidt svær at deciphrere, men som er det hele værd hvis man gider at gøre indsatsen.

Bathory - Blood Fire Death

Grundstenene til mange forskellige afarter af metal blev lagt af Bathory på de meget forskellige og eksperimenterende albums. Ikke bare lytteværdigt på grund af musikhistorie, men også fordi det er et rigtig godt album.

Taake - Over Bjoergvin Graater Himmerik

Af deres trilogi bestående af dette, Nattestid Ser Porten Vid og Hordalands Dødskvad er dette mit favoritalbum og specielt IV er efter min mening et af de bedste stykker black metal nogensinde.

Entombed - Wolverine Blues

Dette album markerede skæringspunktet mellem bandets traditionelle dødsmetal på deres to første albums og den death’n'roll der blev fokus på deres senere. God gedigen groovy dødsmetal.

Thyrfing - Farsotstider

Et af de efter min mening bedste black/folk bands er svenske Thyrfing og egentlig er alle deres albums værd at lytte til. Biblioteket har desværre kun dette, men det er også et af deres rigtig gode.

Amon Amarth - Twilight of the Thunder God

Man kunne med rette sige at Amon Amarth har udgivet det samme album syv gange, men det virker og deres nyeste album med øksesvingende dødsmetal er lige så fængende og indbydende som det plejer at være.

Finntroll - Jaktens Tid

Finsk humppa-folk-black-metal er altid festligt. Der findes masser af den slags bands efterhånden og de fleste af dem ville rigtig gerne være Finntroll. Stadig de bedste og Jaktens Tid er et fantastisk album.

/Jesper

Nå kan du igjen lese Syphilia Morgenstiernes 30 år gamle bok om Reggae på biblioteket. Reserver her.

Om du heller foretrekker dataskjermen, har du den her i fulltekst fra papirboka og Ca. 50 lydspor, “fair-use”, inntil 30 sekunder av hver låt, alt sammen originale reggaeinnspillinger fra reggaemusikkens gullalder + Youtube-opptak.

Om du føler for å dykke dypere i Jamaicas indre har Musikk- og filmbiblioteket 450 CD, 50 bøker og 30 DVD med reggae som du kan hygge deg med.

Frister dette til å riste på en frossen kropp har vi William Helviks Rub A Dubs og Helge Thornes Trouble Tone Soundsystem du kan  sjekke ut her i Stavanger.

Nuggets Vol.2: Original Artyfacts From The British Empire & Beyond er den første Nuggets-samlingens Britiske sidestykke. Den inneholder også kutt med de beste garage/psychedelia-banda fra andre Europeiske land, Sør-Amerika og Australia, så her blir man servert britisk mod (Small Faces, Move), latinsk pop (We All Together fra Peru) og psychedelia (Brasilianske Os Mutantes).
Her er samlefaktoren høyere enn den første Nuggets-samlingen. De mest kjente er (foruten Small Faces og Move), The Pretty Things, Them (fra Belfast, med Van Morrison), Status Quo før boogien stjal sjelen deres, The Troggs og The Creation (Making Time er en utrolig bra åpningslåt!).

Av de mest interessante som ikke ennå er nevnt: The Smoke (New Zealand), engelske Episode Six (med Ian Gillan og Roger Glover), Easybeats og Master’s Apprentices (Australia), Q’65 og Outsiders (Nederland) og Los Shakers (Uruguay).

Bredden er minst like stor i denne boksen som i Vol.1, så sjeldenheter som svenske Tages, islandske Thor’s Hammer og Davy Jones (David Bowie!) and The Lower Third må også høres.

Nuggets Vol.2 kan anbefales like sterkt som Vol.1 og Biblioteket har plater med over halvparten av banda i denne boksen!
Her er en vareprøve:

Q ‘65 - The Life I Live

Etter Beatles og Stones tok over amerikanske hitlister, blei det starta band i nesten annenhvert hus over hele USA. I hvert fall kunne det virke sånn noen steder. Garasjene blei brukt som øvingslokaler og bilene måtte konkurrere om plassen med testosteron-ridne ungdommer sultne på suksess. Noen blei populære lokalt (byen eller colleget), noen ekstremt lokalt (garasjen) og noen hadde suksess og huskes fremdeles. Noen av de som ikke blei huska, men burde vært det, fikk oppmerksomhet av rock-kritiker og senere Patti Smith-gitarist Lenny Kaye. Han var i 1972 ansvarlig for utgivelsen av den definitive garagerock-samlingen Nuggets: Original Artyfacts From The First Psychedelic Era 1965-68.

Dobbelplata inneholdt 27 kutt og blei i 1998 utvida med ytterligere 91 kutt fordelt på 3 CD’er og inneholder alt fra storselgende singler til obskure utgivelser kun samlere var opptatt av. Alle elementer fra 60-tallets amerikanske garage-stil er representert: tøffe, primitive riff, psychedelia, r&b/50-talls-rock, gjerne litt småsykt orgel og en opportunistisk opprørs-holdning som ikke blei sett igjen før punken gjorde sitt inntog i 1976.

Det er stor stilmessig bredde: Al Koopers Blues Project (han har spilt med Dylan), r&b-psychedelia med Chocolate Watchband og Shadows of Knight, pop med Sagittarius og Strawberry Alarm Clock, folk/country- inspirert med Beau Brummels og Sir Douglas Quintet og rå rock med Sonics (mye tøffere enn Stones!), Lollipop Shoppe, 13th Floor Elevators og ikke minst kapteinen over alle kapteiner: Captain Beefheart.

Den mest kjente låten er kanskje Louie, Louie (Kingsmen), men de mer obskure artistene er vel så interessante, som Paul Revere & The Raiders eller The Seeds med garage-legenden Sky Saxon i spissen.

Hvis dette var stort sett ukjente navn, vil forhåpentligvis denne fantastiske boksen være et startsted for utforsking av en grunnleggende stilart med band som burde ha fått en bedre skjebne. Boksen inspirerte en rekke større artister (+ en haug med punk-band), i tillegg til undergrunnsbølga som kom på 80-tallet.

Nå har det seg slik at den fantastiske CD-samlingen ved Stavanger Bibliotek har hele utgivelser med ca. ¾ av de representerte banda!

Denne bør en ha hørt før en dør…

P.S.
For de som vil vite mer om undergrunnsartister fra denne perioden, anbefales det framifrå tidsskriftet Shindig og fanzina Ugly Things.
Her er en liten smakebit fra The Sonics:

Gangstarappens gudfar. Solodebuten The Chronic kom ut i 1992 og regnes som en av hiphopens største milepæler. Her har Dr. Dre blandet aggressiviteten fra gangstarappen med instrumental Parliament-lignende funk. Dette ble særpreget som har fulgt hans produksjoner siden. I tillegg dukker (den gang nyoppdagede)Snoop Dogg opp på de fleste sporene. En klassiker!

Her er det bare gøy. Funky rytmer, hoppende harmonirapping og vill sampling. Tekstene handler for det meste om at nå står det fire rappere, de rapper og to produsenter snurrer på plater og de kaller seg Jurassic 5 og alt er kult! De er altså seks medlemmer til tross for navnet. Trolig fordi Jurassic 6 ikke klinger like bra… Albumet klinger i det minste veldig bra! Det skulle vel bare mangle når to av hiphopens mest kreative DJer, Cut Chemist og DJ Nu-Mark sitter bak spakene. Quality Control er et rått album!

Norges (snart)nye hiphophåp er faktisk lokale! De har ikke gitt ut album enda, men mixtapen deres ble spredd ut over hele landet gjennom hiphopbladet Kingsize. Jeg synes faktisk at Saving the City Vol.1 er mer enn godt nok som et album satt opp mot andre norske utgivelser i samme sjanger. Vi kan hvert fall glede oss til debuten kommer ut(men først skal Vol.2 av Saving the City bli ferdig). Musikken høres ut som New York jazz med stramme trommer i bunnen og leken rap på toppen. Kan minne litt om Madlib med metronom.
(Saving the City Vol.1 kan lastes gratis ned fra Afeeliateds hjemmesider)

 
Her har vi faktisk en instrumental hiphopgruppe som jeg fikk øynene opp for en (alt for)varm sommerdag på Roskilde festival 2008. Med hele én meters avstand fra de få andre publikummerne som sto rundt meg under konsertteltet, kunne jeg nyte skygge og litervis med vann uten å gi slipp på alle intime grenser… og ja, konserten var drittbra! Stemningen sto i taket til tross for det dårlige publikumsoppmøtet.

Tumi & the Volume ble startet i 2002 i Johannesburg, Sør Afrika. Siden den gang har de gitt ut to album(debuten Live at the Bassline er, som navnet tilsier, spilt in live) og turnert Europa og Canada i tillegg til å ha blitt nominert til musikkpriser i hjemlandet. Kvartetten består av to tidligere pubmusikere med føttene godt festet til funk og soul, en eminent blues- og jazzgitarist og en temmelig dyktig rapper/poet.
Mens debutalbumet viste Tumi & the Volume som et energisk og lekent liveband, viser det selvtitulerte andrealbumet en annen side av bandet. Her har de roet seg et par hakk og lagt mer vekt på stemninger og variasjon mellom sangene. Med Tumis smarte tekster om livet i den gamle apartheidkolonien, komplimenteres musikken og gjør et album vel verdt å sjekke ut.

Hiphopprodusentenes skjulte superhelt. Selv om han siden 90-tallet har pumpet ut så mye musikk at det kunne kommet opp mot Frank Zappas diskografi, ga han kun ut to fullengdere mens han levde. J Dilla likte seg bedre i skyggen som produsent og beatmaker. Ofte holdt han navnet sitt fra å bli nevnt som medvirkende når musikken hans ble brukt på andres plater. Hans andre og siste album, Donuts ble delvis lagd på sykehussenga og gitt ut tre dager før han døde 32år gammel. Etter å ha hørt utallige J Dilla produksjoner, får jeg inntrykk av at det må lenge ha vært planlagt av mannen selv at karrierens høydepunkt skulle komme til slutt. Dette er kort sagt et gjennomført, feel-good album.

På attenårsdagen fikk jeg en LP av hun (som senere fortalte meg at vi bare skulle være venner og at hun ikke ville bli sammen med meg om jeg så skulle ende opp som den siste ”mannen” på jord) som jobbet i Sandnes tredje beste platebutikk, av tre. Det var kanskje ikke den mest vellykkede bursdagfeiringen jeg har opplevd, men det ene albumet gjorde hele forskjellen.

Albumet det er snakk om var debutplaten til  Lloyd Cole  and the Commotions og heter Rattlesnakes. En plate full av britisk gitarpop, med tekstlige referanser til bl.a. 2CV, Simone de Beauvoir, klassiske filmer og Norman Mailer. Og hvis en ser opp til parentesen så avsluttes platen med sangen Are You Ready to be Heartbroken ? En plate som direkte var med på å forhindre at det platekjøpende ikke helt druknet i steril synthpop(ikke at det er noe galt med det, men alt til sin tid).

Året etter kom platen Easy Pieces. De fleste kritikerne konkluderte med at dette var en altfor rask, glatt og lite gjennomtenkt oppfølger til Rattlesnakes. Jeg er ikke enig. Denne platen fant jeg mye mer umiddelbar og lettere tilgjengelige. Pluss at denne inneholder noen virkelig bra popsanger. Eks. : Lost Weekend, Pretty Lost og Brand New Friend ( jeg hadde selvfølgelig klart å bli ulykkelig forelsket i en ny jente og i Brand New bag nevnes, foruten Jesus and Me, Jane også legger en til en n).

Det går to år til og så kommer platen som skal bli bandets store kommersielle gjennombrudd. Produsert av Ian Stanley, som hadde produsert storselgerne Tears for Fears tidligere, og bar den selvoppfyllende tittelen Mainstream. Problemet blir bare det at den slaktes av kritikerne og ergo så får ikke platekjøperne somlet seg til å kjøpe dette, i mine øyne, mesterverket. Av alle Lloyd Cole`s plater er det uten tvil denne jeg har hørt mest på. Konsekvensen av dette blir at Lloyd Cole oppløser the Commotions og han går solo.

Det går tre år til og det er blitt 1990. Cole`s selvtitulerte soloalbum kommer ut. Her har han samlet et band bestående av Fred Maher (bl.a. Scritti Politti), Robert Quine (Richard Hell and the Voidoids og Lou Reed) og Matthew Sweet på bass. Dette er et album hvor alle de riktige ingrediensene er tilstede og allikevel ingenting nytt å melde. Bra sanger som han gjort bedre før og masse vellyd. De to sangene jeg synes skiller seg ut er No Blue Skies og What do You Know about Love som igjen blir en del av mitt personlige soundtrack på denne tiden.

I 1991 kommer Don`t Get Weird on Me Babe. Hvor den ene LP siden er spilt inn med Dublin symfoniorkester. I 1993 kommer Bad Vibes med innslag av synth og psykedelia.  Cole`s karriere går ikke fremover men snarere den veien høna sparker. Det kom en plate til på nittitallet, Love Story. Det nye årtusenet begynner og for å feire det kommer Cole med albumet The Negatives.  I 2001 kommer albumene Etc en samling av coverversjoner og demoer og det instrumentale/ambiente albumet Plastic Wood med Cole alene. I 2003 kommer Music in a Foreign Language. Og hans hittil siste Anti Depressant kom i 2006. Det virker det som skulle til for å få fart på Cole`s karriere var et nytt årtusen. Ikke at han har skiftet stil i særlig stor grad, men snarere at det har kommet et nytt publikum til som verdsetter kvalitet.

Dette er debutplata (1985) fra et rart band fra California, Camper Van Beethoven.
Bandet ble starta av folk tilknyttet punkscenen som var lei av punkens ensformighet og krav til stil. I Camper Van Beethoven blanda de østeuropeisk folkemusikk, ska, punk og pop til en herlig blanding. Med vanlig rockebandbesetning utvidet med fiolin og farfisaorgel spilte de noen instrumentaler, en coverversjon av Black Flags ”Wasted”, og de fikk en enorm collegeradiohit med sin egen ”Take the skinheads bowling” - en låt som i ettertid er blitt covret både live og på plate og på film av en haug med band.

Jeg hørte den låta først med det norske bandet Astroburger, på plata ”I used to be mod” (hvorfor har vi ikke den, Olav?) , som jeg kjøpte på Kippers i Pedersgata en gang på 90-tallet. Selvsagt trodde jeg at dette var originalen, helt til den gangen jeg trådde inn på Cementen en tidlig kveld, og Silje Salomonsen satt bak baren og hadde satt på en rar versjon av den kule sangen på stereoanlegget, nå med skakke rytmer og fiolin! Hva var dette? - Dette er originalen, kunne fiolinisten Silje da triumferende si.

Seinere fant jeg plata her på musikkbiblioteket, kopierte den først over på minidisc, og har hørt på den siden.
(Vi har fortsatt den CDen her, og jeg anbefaler den selvsagt! Du kan reservere den her.)

Med tiden har jeg såvidt sjekket ut resten av platene til bandet. Backkatalogen deres er relativt variert.

Etter ”Telephone” ga de ut to plater til på undergrunnslabelen Pitch-A-Tent (og ikke den fullt så undergrunnsk Rough Trade). Jeg har de hjemme, men ikke hørt all verdens på de. De skal visst være ganske sære. Så ble de plukka opp av Virgin og ga ut to plater der. (Typisk er dette de eneste Camper- platene som ligger på Spotify, pluss en grusom akustisk versjon av ”skinheads”. Grøss!) Den første, Our Beloved Revolutionary Sweetheart, har vi på CD til utlån her, mens den andre fant jeg på vinyl nede i magasinet en plass, uregistrert. (Hvis du spør oss pent kan vi se om vi klarer å hoste den opp).

På 90-tallet la Camper Van Beethoven, omtrent opp, vokalist David Lowery starta det streite og relativt suksessfulle poprockbandet Cracker, (vi har CDene Kerosene Hat , Garage d’Or og Greenland ) mens en del av de andre starta det mindre streite og suksessfulle Monks of Doom. Det var også noen andre sideprosjekter ute og gikk.

Så i 1999, finner gjengen ut at det kan lønne seg å begynne å spille sammen igjen, de bestemmer seg for å prøve, og det de gjør først er å spille inn hele Fleetwood Macs dobbeltalbum”Tusk” på nytt. Faktisk et vellykket prosjekt! Herlig skranglete versjoner! Den har vi faktisk ikke her på bruket, (Olav!)men i mellomtiden kan du jo pløye igjennom originalen.

Og i 2004 kom den egentlige comeback platen, med eget materiale, ”New Roman Times”. Den finnes både her på biblå og hjemme i CD-hyllen min men har ikke fått allverdens med spilletid nei. (De har straks en ny plate ute tror jeg også)

Det er rett og slett debutplata, Telephone Free Landslide Victory som er verdt å lytte mest til av disse.

Forleden erkjente jeg at jeg fortsatt kun hadde plata på en uautorisert CDr-kopi – det var jammen på tide å skaffe seg den ekte varen. Den ble bestilt og kom nylig i hus, på CD altså, må nok skaffe den på vinyl også, så viktig er den nemlig.

CDen jeg kjøpte viste seg å være en ny utgave (2004). De har inkludert noen spor fra en EP, men ikke satt de på til slutt, men uvanlig nok plassert de mitt inni den originale låtrekkefølgen, Nå må man vente i en halv evighet før go´låta ”take the skinheads bowling” kommer. (Nei, skip-knappen er juks) I tillegg har de byttet om de to første låtene på plata. Hva er dette, helligbrøde mot eget åndsverk? Respektløst!

Men bevares, kjekt å få de bonuslåtene. Mye stilig der, dessuten kommer det farfisa-orgelet bedre fram!

En ting jeg har glemt å skrive om her er tekstene. De er ganske rare. Jeg har egentlig alltid lurt på om skinheads liker låten ”Take the skinheads bowling”…

Du skaffer vel den nye utgaven til biblå, Olav?

Ebbe Helberg

(Takk til wikipedia)

Det er 1985 igjen og en av de vakreste musikalske åpenbaringene blir meg til del. Av en eller annen grunn blir jeg lurt til å kjøpe albumet Steve McQueen og gitt ut av bandet Prefab Sprout .  Det var bandets andre plate. Platen ble utgitt på CBS labelen Kitchenware Records og har endt opp med å bli et av mine beste platekjøp noensinne. Prefab Sprout ble dannet i Newcastle 1977. De to viktigste medlemmene var Paddy MacAloon, som skriver alle bandets sanger, vokal, gitar og piano og nå er bandets eneste medlem, og broren Martin på bass. Senere kommer Neil Conti på trommer og Wendy Smith på englevokal.

Prefab Sprout`s første plate Swoon og kom i 1984. En plate med intrikate popmelodier og med tekster skrevet av en som helt klart hadde lest flere bøker enn meg. Obskure henvisninger til Knut Hamsun bøker jeg knapt har hørt om og lignende. En plate en kan si ikke er helt umiddelbart fengende, men med noen øyeblikk hvor en ikke tenker for mye på hvor ignorant en er. Helt motsatt blir det da med Steve McQueen, hvor alle de 10 sangene (11 på cd`en) er mer enn tidvis geniale. Platen var produsert av øyeblikkets storhet, Thomas Dolby ( Joni Mitchell Dog eat Dog 1985).

Det som var ment å være oppfølgeren til Steve McQueen, den nedstrippede og uten Dolby, Protest Songs kom i 1989. Det er en lavmælt plate og den savner de helt store sangene og det faktum at den rent produksjonsmessig lider under savnet av Dolby. Den ble også utgitt som om den var en godt bevart hemmelighet. Allikevel er det på denne platen en finner en av de vakreste sangene Paddy McAloon noensinne har skrevet, nemlig Dublin.

Året før Protest Songs kom albumet From Memphis to Langley Park hvor en får et innsyn i McAloon`s fascinasjon av amerikansk popkultur og USA. Referanser til Elvis  i King of Rock `n`Roll (hvordan noen kommer opp med refrenget Hotdog, Jumping Frog, Albuquerque er meg en gåte) og et oppgjør med tematikken i Bruce Springsteen`s tekster i Cars and Girls. Flere bra sanger, men sett på som den svakeste av Prefabs utgivelser også av bandet selv.

For å rette opp inntrykket From Memphis må ha gitt gir Prefab Sprout ut det musikalske overflødighetshornet Jordan: The Comeback i 1990. 19 sanger på en og samme LP er nesten sånn at en går Napalm Death og John Zorn`s Naked city i næringen m.h.t. antall sanger på et og samme album. Den musikalske variasjonen er enorm og kan best representeres med så forskjellige sanger som Jesse James Symphony, Jesse James Bolero og Doo-Wop in Harlem. Den eneste innsigelsen jeg kan komme opp med er at det nesten blir for mye av det gode, men det blir vel å regne for sutring.

Så går det syv år før albumet Andromeda Heights blir gitt ut. Tittelen viser til navnet på McAloon`s hjemmestudio. Dette albumet starter friskt med Electric Guitars og A Prisoner of the Past, men resten av sangene drukner i den velproduserte lyden. Dette skyldes vel til en viss grad at McAloon utvikler en mer og mer altomfattende perfeksjonisme. Og at det er rundt denne tiden at han får store helseproblemer.

De dårlige nyhetene en fikk når The Lone Gunman and other Stories kom ut i 2001 var at Wendy Smith hadde forlatt bandet. Hun hadde valgt å prioritere sin førstefødte fremfor å gjøre jobben sin. McAloon hadde igjen vendt tilbake til USA og laget en western inspirert plate. Noe som kan sies å være vellykket. Country ligger ikke veldig langt unna det Prefab har spilt tidligere, men ikke sånn at dette er en rendyrket countryplate. Det er tekstene som først og fremst formidler følelsen av å være i det ville vesten. Dette er en plate som vokser jo mer en hører den og inneholder også den mest enerverende sangen McAloon noensinne har utgitt, Farmyard Cat.

Så kommer en til noe av det beste som har skjedd på musikkfronten i 2009. Prefab Sprout utgir Let`s Change the World with Music. Dette er en plate opprinnelig ment utgitt som oppfølgeren til Jordan : The Comeback i 1992, men som av forskjellige grunner ikke ble det. Prefab består nå av Paddy McAloon alene. Han har vært gjennom alvorlige sykdomsperioder og lider av en hemmende tinnitus. Jeg har bare hørt denne platen en ca 20 ganger og den blir bare bedre og bedre. Tekstene er gjennomgående preget av religiøse metaforer og det vil gjøre den til den beste kristenpopplaten jeg noensinne har hørt, selv om McAloon ikke selv har hevdet å ha utgitt en kristen plate. Her er en nå kommet gjennom alle Prefab Sprout`s utgivelser og en kan bare vente i spenning om hvorvidt det kommer nye album.