Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tingen blir at en fremdeles venter og det kan bli enerverende etter en stund. Tilbake til det jeg husker som 1985, hvor jeg stod i 2. Etasje på Sting. Der lå på den tiden platebutikken Toots. Det var den beste platebutikken i distriktet, fordi den drev med parallellimport og fikk inn plater fra USA og Canada som andre butikker ikke fikk tak i. Akkurat denne dagen hvor jeg var innom hadde jeg ingen klar formening om hva jeg skulle kjøpe. Tilfeldig plukket jeg frem en plate med mykt plastomslag rundt, de myke var de kjipeste, og det viste seg å være Imperiets Blå Himlen Blues. Jeg kjøpte den og den viste seg å være så bra at en av mine bedre kompiser lånte den og aldri leverte den tilbake. Like fullt var jeg frelst. LP`en etter hadde navnet Synd og var om mulig bedre. Så kom det engelskspråklige Imperiet og det ble altfor ufrivillig morsomt. Siste studioalbum ble  Tiggarens Tal i 1988. Blå Himlen Blues ble altså min kompensasjon for at jeg gikk glipp av Imperiet live på diskoteket Replace i 1985.

Så går det litt over 20 år og jeg hørte Thåströms tredje siste soloalbum,  Skebokvarnsvej 209 og var ikke veldig imponert. Neo-blues(vet ikke helt hva det egentlig er, men det passer inn i sammenhengen)på svensk, nei takk ! Hans siste soloalbum kom i fjor. Kärlek Är För Dom var uten tvil fjorårets beste plate, hørt med mine ører, og så kom nyheten, som disiplene også fikk høre engang i tiden, Han kommer tilbake. I dette tilfellet 30.04. 2010.

Med forhåndskjøpt billett og med skyhøye forventinger var jeg der når miraklet åpenbarte seg. Og en skulle tro at med 25 års oppsparte forventninger burde jeg bli skuffet. Så var definitivt ikke tilfelle. Et eksempel er sangen Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce (Gun Club) hvor jeg ikke liker albumversjonen, live var det hinsides genialt. Imperiesangen Hon är religion var sjelsettende og når Var e vargen kom var det tid til å røyke fire kjappe trekk, siden jeg aldri har likt den sangen. Den pompøse versjonen av Kärlek Är För Dom fikk meg allikevel, for første gang noensinne, til å synge høyt med. Kort biografi med litet testamente er Thåströms skrifte til publikum og kan ikke beskrives på noen fornuftig måte. Så i løpet av halvannen time en fredagskveld hadde også jeg endelig fått sett lyset(bokstavelig talt).

Nå kan du igjen lese Syphilia Morgenstiernes 30 år gamle bok om Reggae på biblioteket. Reserver her.

Om du heller foretrekker dataskjermen, har du den her i fulltekst fra papirboka og Ca. 50 lydspor, “fair-use”, inntil 30 sekunder av hver låt, alt sammen originale reggaeinnspillinger fra reggaemusikkens gullalder + Youtube-opptak.

Om du føler for å dykke dypere i Jamaicas indre har Musikk- og filmbiblioteket 450 CD, 50 bøker og 30 DVD med reggae som du kan hygge deg med.

Frister dette til å riste på en frossen kropp har vi William Helviks Rub A Dubs og Helge Thornes Trouble Tone Soundsystem du kan  sjekke ut her i Stavanger.

Nuggets Vol.2: Original Artyfacts From The British Empire & Beyond er den første Nuggets-samlingens Britiske sidestykke. Den inneholder også kutt med de beste garage/psychedelia-banda fra andre Europeiske land, Sør-Amerika og Australia, så her blir man servert britisk mod (Small Faces, Move), latinsk pop (We All Together fra Peru) og psychedelia (Brasilianske Os Mutantes).
Her er samlefaktoren høyere enn den første Nuggets-samlingen. De mest kjente er (foruten Small Faces og Move), The Pretty Things, Them (fra Belfast, med Van Morrison), Status Quo før boogien stjal sjelen deres, The Troggs og The Creation (Making Time er en utrolig bra åpningslåt!).

Av de mest interessante som ikke ennå er nevnt: The Smoke (New Zealand), engelske Episode Six (med Ian Gillan og Roger Glover), Easybeats og Master’s Apprentices (Australia), Q’65 og Outsiders (Nederland) og Los Shakers (Uruguay).

Bredden er minst like stor i denne boksen som i Vol.1, så sjeldenheter som svenske Tages, islandske Thor’s Hammer og Davy Jones (David Bowie!) and The Lower Third må også høres.

Nuggets Vol.2 kan anbefales like sterkt som Vol.1 og Biblioteket har plater med over halvparten av banda i denne boksen!
Her er en vareprøve:

Q ‘65 - The Life I Live

Etter Beatles og Stones tok over amerikanske hitlister, blei det starta band i nesten annenhvert hus over hele USA. I hvert fall kunne det virke sånn noen steder. Garasjene blei brukt som øvingslokaler og bilene måtte konkurrere om plassen med testosteron-ridne ungdommer sultne på suksess. Noen blei populære lokalt (byen eller colleget), noen ekstremt lokalt (garasjen) og noen hadde suksess og huskes fremdeles. Noen av de som ikke blei huska, men burde vært det, fikk oppmerksomhet av rock-kritiker og senere Patti Smith-gitarist Lenny Kaye. Han var i 1972 ansvarlig for utgivelsen av den definitive garagerock-samlingen Nuggets: Original Artyfacts From The First Psychedelic Era 1965-68.

Dobbelplata inneholdt 27 kutt og blei i 1998 utvida med ytterligere 91 kutt fordelt på 3 CD’er og inneholder alt fra storselgende singler til obskure utgivelser kun samlere var opptatt av. Alle elementer fra 60-tallets amerikanske garage-stil er representert: tøffe, primitive riff, psychedelia, r&b/50-talls-rock, gjerne litt småsykt orgel og en opportunistisk opprørs-holdning som ikke blei sett igjen før punken gjorde sitt inntog i 1976.

Det er stor stilmessig bredde: Al Koopers Blues Project (han har spilt med Dylan), r&b-psychedelia med Chocolate Watchband og Shadows of Knight, pop med Sagittarius og Strawberry Alarm Clock, folk/country- inspirert med Beau Brummels og Sir Douglas Quintet og rå rock med Sonics (mye tøffere enn Stones!), Lollipop Shoppe, 13th Floor Elevators og ikke minst kapteinen over alle kapteiner: Captain Beefheart.

Den mest kjente låten er kanskje Louie, Louie (Kingsmen), men de mer obskure artistene er vel så interessante, som Paul Revere & The Raiders eller The Seeds med garage-legenden Sky Saxon i spissen.

Hvis dette var stort sett ukjente navn, vil forhåpentligvis denne fantastiske boksen være et startsted for utforsking av en grunnleggende stilart med band som burde ha fått en bedre skjebne. Boksen inspirerte en rekke større artister (+ en haug med punk-band), i tillegg til undergrunnsbølga som kom på 80-tallet.

Nå har det seg slik at den fantastiske CD-samlingen ved Stavanger Bibliotek har hele utgivelser med ca. ¾ av de representerte banda!

Denne bør en ha hørt før en dør…

P.S.
For de som vil vite mer om undergrunnsartister fra denne perioden, anbefales det framifrå tidsskriftet Shindig og fanzina Ugly Things.
Her er en liten smakebit fra The Sonics:

På attenårsdagen fikk jeg en LP av hun (som senere fortalte meg at vi bare skulle være venner og at hun ikke ville bli sammen med meg om jeg så skulle ende opp som den siste ”mannen” på jord) som jobbet i Sandnes tredje beste platebutikk, av tre. Det var kanskje ikke den mest vellykkede bursdagfeiringen jeg har opplevd, men det ene albumet gjorde hele forskjellen.

Albumet det er snakk om var debutplaten til  Lloyd Cole  and the Commotions og heter Rattlesnakes. En plate full av britisk gitarpop, med tekstlige referanser til bl.a. 2CV, Simone de Beauvoir, klassiske filmer og Norman Mailer. Og hvis en ser opp til parentesen så avsluttes platen med sangen Are You Ready to be Heartbroken ? En plate som direkte var med på å forhindre at det platekjøpende ikke helt druknet i steril synthpop(ikke at det er noe galt med det, men alt til sin tid).

Året etter kom platen Easy Pieces. De fleste kritikerne konkluderte med at dette var en altfor rask, glatt og lite gjennomtenkt oppfølger til Rattlesnakes. Jeg er ikke enig. Denne platen fant jeg mye mer umiddelbar og lettere tilgjengelige. Pluss at denne inneholder noen virkelig bra popsanger. Eks. : Lost Weekend, Pretty Lost og Brand New Friend ( jeg hadde selvfølgelig klart å bli ulykkelig forelsket i en ny jente og i Brand New bag nevnes, foruten Jesus and Me, Jane også legger en til en n).

Det går to år til og så kommer platen som skal bli bandets store kommersielle gjennombrudd. Produsert av Ian Stanley, som hadde produsert storselgerne Tears for Fears tidligere, og bar den selvoppfyllende tittelen Mainstream. Problemet blir bare det at den slaktes av kritikerne og ergo så får ikke platekjøperne somlet seg til å kjøpe dette, i mine øyne, mesterverket. Av alle Lloyd Cole`s plater er det uten tvil denne jeg har hørt mest på. Konsekvensen av dette blir at Lloyd Cole oppløser the Commotions og han går solo.

Det går tre år til og det er blitt 1990. Cole`s selvtitulerte soloalbum kommer ut. Her har han samlet et band bestående av Fred Maher (bl.a. Scritti Politti), Robert Quine (Richard Hell and the Voidoids og Lou Reed) og Matthew Sweet på bass. Dette er et album hvor alle de riktige ingrediensene er tilstede og allikevel ingenting nytt å melde. Bra sanger som han gjort bedre før og masse vellyd. De to sangene jeg synes skiller seg ut er No Blue Skies og What do You Know about Love som igjen blir en del av mitt personlige soundtrack på denne tiden.

I 1991 kommer Don`t Get Weird on Me Babe. Hvor den ene LP siden er spilt inn med Dublin symfoniorkester. I 1993 kommer Bad Vibes med innslag av synth og psykedelia.  Cole`s karriere går ikke fremover men snarere den veien høna sparker. Det kom en plate til på nittitallet, Love Story. Det nye årtusenet begynner og for å feire det kommer Cole med albumet The Negatives.  I 2001 kommer albumene Etc en samling av coverversjoner og demoer og det instrumentale/ambiente albumet Plastic Wood med Cole alene. I 2003 kommer Music in a Foreign Language. Og hans hittil siste Anti Depressant kom i 2006. Det virker det som skulle til for å få fart på Cole`s karriere var et nytt årtusen. Ikke at han har skiftet stil i særlig stor grad, men snarere at det har kommet et nytt publikum til som verdsetter kvalitet.

Dette er debutplata (1985) fra et rart band fra California, Camper Van Beethoven.
Bandet ble starta av folk tilknyttet punkscenen som var lei av punkens ensformighet og krav til stil. I Camper Van Beethoven blanda de østeuropeisk folkemusikk, ska, punk og pop til en herlig blanding. Med vanlig rockebandbesetning utvidet med fiolin og farfisaorgel spilte de noen instrumentaler, en coverversjon av Black Flags ”Wasted”, og de fikk en enorm collegeradiohit med sin egen ”Take the skinheads bowling” - en låt som i ettertid er blitt covret både live og på plate og på film av en haug med band.

Jeg hørte den låta først med det norske bandet Astroburger, på plata ”I used to be mod” (hvorfor har vi ikke den, Olav?) , som jeg kjøpte på Kippers i Pedersgata en gang på 90-tallet. Selvsagt trodde jeg at dette var originalen, helt til den gangen jeg trådde inn på Cementen en tidlig kveld, og Silje Salomonsen satt bak baren og hadde satt på en rar versjon av den kule sangen på stereoanlegget, nå med skakke rytmer og fiolin! Hva var dette? - Dette er originalen, kunne fiolinisten Silje da triumferende si.

Seinere fant jeg plata her på musikkbiblioteket, kopierte den først over på minidisc, og har hørt på den siden.
(Vi har fortsatt den CDen her, og jeg anbefaler den selvsagt! Du kan reservere den her.)

Med tiden har jeg såvidt sjekket ut resten av platene til bandet. Backkatalogen deres er relativt variert.

Etter ”Telephone” ga de ut to plater til på undergrunnslabelen Pitch-A-Tent (og ikke den fullt så undergrunnsk Rough Trade). Jeg har de hjemme, men ikke hørt all verdens på de. De skal visst være ganske sære. Så ble de plukka opp av Virgin og ga ut to plater der. (Typisk er dette de eneste Camper- platene som ligger på Spotify, pluss en grusom akustisk versjon av ”skinheads”. Grøss!) Den første, Our Beloved Revolutionary Sweetheart, har vi på CD til utlån her, mens den andre fant jeg på vinyl nede i magasinet en plass, uregistrert. (Hvis du spør oss pent kan vi se om vi klarer å hoste den opp).

På 90-tallet la Camper Van Beethoven, omtrent opp, vokalist David Lowery starta det streite og relativt suksessfulle poprockbandet Cracker, (vi har CDene Kerosene Hat , Garage d’Or og Greenland ) mens en del av de andre starta det mindre streite og suksessfulle Monks of Doom. Det var også noen andre sideprosjekter ute og gikk.

Så i 1999, finner gjengen ut at det kan lønne seg å begynne å spille sammen igjen, de bestemmer seg for å prøve, og det de gjør først er å spille inn hele Fleetwood Macs dobbeltalbum”Tusk” på nytt. Faktisk et vellykket prosjekt! Herlig skranglete versjoner! Den har vi faktisk ikke her på bruket, (Olav!)men i mellomtiden kan du jo pløye igjennom originalen.

Og i 2004 kom den egentlige comeback platen, med eget materiale, ”New Roman Times”. Den finnes både her på biblå og hjemme i CD-hyllen min men har ikke fått allverdens med spilletid nei. (De har straks en ny plate ute tror jeg også)

Det er rett og slett debutplata, Telephone Free Landslide Victory som er verdt å lytte mest til av disse.

Forleden erkjente jeg at jeg fortsatt kun hadde plata på en uautorisert CDr-kopi – det var jammen på tide å skaffe seg den ekte varen. Den ble bestilt og kom nylig i hus, på CD altså, må nok skaffe den på vinyl også, så viktig er den nemlig.

CDen jeg kjøpte viste seg å være en ny utgave (2004). De har inkludert noen spor fra en EP, men ikke satt de på til slutt, men uvanlig nok plassert de mitt inni den originale låtrekkefølgen, Nå må man vente i en halv evighet før go´låta ”take the skinheads bowling” kommer. (Nei, skip-knappen er juks) I tillegg har de byttet om de to første låtene på plata. Hva er dette, helligbrøde mot eget åndsverk? Respektløst!

Men bevares, kjekt å få de bonuslåtene. Mye stilig der, dessuten kommer det farfisa-orgelet bedre fram!

En ting jeg har glemt å skrive om her er tekstene. De er ganske rare. Jeg har egentlig alltid lurt på om skinheads liker låten ”Take the skinheads bowling”…

Du skaffer vel den nye utgaven til biblå, Olav?

Ebbe Helberg

(Takk til wikipedia)

Det er 1985 igjen og en av de vakreste musikalske åpenbaringene blir meg til del. Av en eller annen grunn blir jeg lurt til å kjøpe albumet Steve McQueen og gitt ut av bandet Prefab Sprout .  Det var bandets andre plate. Platen ble utgitt på CBS labelen Kitchenware Records og har endt opp med å bli et av mine beste platekjøp noensinne. Prefab Sprout ble dannet i Newcastle 1977. De to viktigste medlemmene var Paddy MacAloon, som skriver alle bandets sanger, vokal, gitar og piano og nå er bandets eneste medlem, og broren Martin på bass. Senere kommer Neil Conti på trommer og Wendy Smith på englevokal.

Prefab Sprout`s første plate Swoon og kom i 1984. En plate med intrikate popmelodier og med tekster skrevet av en som helt klart hadde lest flere bøker enn meg. Obskure henvisninger til Knut Hamsun bøker jeg knapt har hørt om og lignende. En plate en kan si ikke er helt umiddelbart fengende, men med noen øyeblikk hvor en ikke tenker for mye på hvor ignorant en er. Helt motsatt blir det da med Steve McQueen, hvor alle de 10 sangene (11 på cd`en) er mer enn tidvis geniale. Platen var produsert av øyeblikkets storhet, Thomas Dolby ( Joni Mitchell Dog eat Dog 1985).

Det som var ment å være oppfølgeren til Steve McQueen, den nedstrippede og uten Dolby, Protest Songs kom i 1989. Det er en lavmælt plate og den savner de helt store sangene og det faktum at den rent produksjonsmessig lider under savnet av Dolby. Den ble også utgitt som om den var en godt bevart hemmelighet. Allikevel er det på denne platen en finner en av de vakreste sangene Paddy McAloon noensinne har skrevet, nemlig Dublin.

Året før Protest Songs kom albumet From Memphis to Langley Park hvor en får et innsyn i McAloon`s fascinasjon av amerikansk popkultur og USA. Referanser til Elvis  i King of Rock `n`Roll (hvordan noen kommer opp med refrenget Hotdog, Jumping Frog, Albuquerque er meg en gåte) og et oppgjør med tematikken i Bruce Springsteen`s tekster i Cars and Girls. Flere bra sanger, men sett på som den svakeste av Prefabs utgivelser også av bandet selv.

For å rette opp inntrykket From Memphis må ha gitt gir Prefab Sprout ut det musikalske overflødighetshornet Jordan: The Comeback i 1990. 19 sanger på en og samme LP er nesten sånn at en går Napalm Death og John Zorn`s Naked city i næringen m.h.t. antall sanger på et og samme album. Den musikalske variasjonen er enorm og kan best representeres med så forskjellige sanger som Jesse James Symphony, Jesse James Bolero og Doo-Wop in Harlem. Den eneste innsigelsen jeg kan komme opp med er at det nesten blir for mye av det gode, men det blir vel å regne for sutring.

Så går det syv år før albumet Andromeda Heights blir gitt ut. Tittelen viser til navnet på McAloon`s hjemmestudio. Dette albumet starter friskt med Electric Guitars og A Prisoner of the Past, men resten av sangene drukner i den velproduserte lyden. Dette skyldes vel til en viss grad at McAloon utvikler en mer og mer altomfattende perfeksjonisme. Og at det er rundt denne tiden at han får store helseproblemer.

De dårlige nyhetene en fikk når The Lone Gunman and other Stories kom ut i 2001 var at Wendy Smith hadde forlatt bandet. Hun hadde valgt å prioritere sin førstefødte fremfor å gjøre jobben sin. McAloon hadde igjen vendt tilbake til USA og laget en western inspirert plate. Noe som kan sies å være vellykket. Country ligger ikke veldig langt unna det Prefab har spilt tidligere, men ikke sånn at dette er en rendyrket countryplate. Det er tekstene som først og fremst formidler følelsen av å være i det ville vesten. Dette er en plate som vokser jo mer en hører den og inneholder også den mest enerverende sangen McAloon noensinne har utgitt, Farmyard Cat.

Så kommer en til noe av det beste som har skjedd på musikkfronten i 2009. Prefab Sprout utgir Let`s Change the World with Music. Dette er en plate opprinnelig ment utgitt som oppfølgeren til Jordan : The Comeback i 1992, men som av forskjellige grunner ikke ble det. Prefab består nå av Paddy McAloon alene. Han har vært gjennom alvorlige sykdomsperioder og lider av en hemmende tinnitus. Jeg har bare hørt denne platen en ca 20 ganger og den blir bare bedre og bedre. Tekstene er gjennomgående preget av religiøse metaforer og det vil gjøre den til den beste kristenpopplaten jeg noensinne har hørt, selv om McAloon ikke selv har hevdet å ha utgitt en kristen plate. Her er en nå kommet gjennom alle Prefab Sprout`s utgivelser og en kan bare vente i spenning om hvorvidt det kommer nye album.

Scritti Politti  er et band med et fast medlem. Det har siden starten i 1978 vært Green Gartside. Debutplaten Songs to Remember lover vel mer enn den kan holde. Den kom i 1982 og er et sammensurium av stilarter. Fra reggea til funk og videre til syttitalls glam pop/rock. Og som jeg husker den var det langt fra vellykket. Allikevel markerte den et veiskille for Scritti Politti, ved at de nå fremstod som et popband. Tidligere hadde de vært rettroende kommunister og influert av ska og new vawe. Disse sangene fra perioden 1979-82 er gitt ut på samleplaten Early fra 2004.

Bandets / Green Gartside`s store gjennombrudd kom med platen Cupid & Psyche 85 i 1985. Når den kom var denne platen å regne for en poprevolusjon. Ikke fordi den gjennoppfant popmusikken, men fordi lydbildet bare var briljant. Nå kan det sikkert høres litt datert ut, men tilbake i 1985 var det bare utrolig. Det var som å høre en gjennomprodusert Steely Dan plate hvor sangene faktisk var bra. Wood Beez (pray like Aretha Franklin), Hypnotize og Absolute er tre av de beste, i mine ører. Herlig glatt, synthesizerbasert og sofistikert dansbar musikk for alle, selv de med trebein.

Tre år senere kommer Provision. Oppskriften er den samme, men på denne platen har ikke Garthside kommet opp med like mange gode melodier. Til gjengjeld er de gode sangene om mulig bedre enn på forgjengeren. Boom, There She Was, Sugar and Spice og Oh Patti (don`t feel sorry for loverboy) med en genial solo av Miles Davis.

Garthside har aldri vært spesielt produktiv og den neste platen lot vente på seg i 11 år og kom i 1999 med tittelen Anomie & Bonhomie. Det var så lenge at jeg helt glemte å kjøpe den og derfor har jeg heller ikke hørt den. Omtalen beskriver den som en direkte oppfølging av Cupid & Psyche , men med et forsøk på å oppdatere lydbildet med rap og  grunge gitarer parret med house rytmer. Høres pussig ut. Album nr. 5 kom i 2006 og bar tittelen White Bread Black Beer. Dette er en hjemmesnekra plate hvor Garthside har gjort alt i sitt hjemmestudio. Synthen er nesten borte og gitarer er det bærende i musikk, som fremdeles er pop i en litt mer modnet utgave. Her er ingen hitlåter, men snarere en plate man setter på og lytter helt ferdig. Når den neste platen kommer fra Scritti Politti vites ikke, og det er i grunnen helt okay.

Jeg prøver å bløffe slik at jeg ikke alltid vet alt, men gir inntrykk av å ha en forståelse av det meste. Jeg lykkes en gang i blant og det er grunn nok til at jeg fortsetter. Noe jeg ikke prøver å bløffe om er ting som kameraføring, filmteori og alt deler av den yngre befolkningen i Stavanger har hatt som barnelærdom(se : Cementen). Allikevel tar jeg sjansen på å skrive om en hel håndfull filmer jeg virkelig liker. Disse har jeg i tillegg sett en rekke ganger og vil fortsette med det.

Første film ut er John Boorman`s geniale Excalibur (1981). En gjenfortelling av Arthur-legenden med en Merlin som ikke fremstår som djevelens sønn, men kanskje litt, til tider, lattervekkende. En film hvor talentene til Gabriel Byrne og Liam Neeson får vist seg tidlig. Helen Mirren er fantastisk som Arthur`s halvsøster Morgana Le Fey. Arthur spilles av Nigel Terry som har gjort seg mest bemerket som teaterskuespiller og har hatt en rekke små roller i tv-produksjoner siden. Han gjør like fullt en storslagen jobb her. En episk tragedie, en utrolig fantasyfilm og den beste ”historiske” filmatiseringen av denne udødelige historien.

Når det gjelder film nr. to, og en snakker om geniet Kevin Smith her, som er oppfølgeren til gjennombruddsfilmen Clerks som kom i 1994. Clerks II hadde premiere i 2006 og ser våre to hovedpersoner, Dante og Randal, eldre og ikke mye visere. De har fått jobb hos Mooby`s og som må være slik fast food serveres i (et mulig) helvete. Gjesteopptredener av Ben Affleck og Jason Lee(ubetalelig), kjærligheten blomstrer (interspecies love) og Jay and Silent Bob er veldig til stede. En film full av intelligent vulgaritet og glimrende dialoger. Og avslutningen på filmen er både overraskende og annerledes til en Kevin Smith film å være.

 Nikos Kazantzakis skrev boken og den tidligere prestestudenten Martin Scorsese laget film av den. Filmen det er snakk om er The Last Temptaion of Christ / Jesu Siste Fristelse (1988).  Dette er den mest religiøse åpenbaringen av en film jeg noensinne har sett. Og jeg er ateist. Willem Defoe virker født til rollen som MENNESKEsønnen. Han lider seg frem til det som blir hans endelige gudegitte skjebne.  Harvey Keitel som en annerledes Judas og noe som gir historien en ny vri. Det aller beste er Harry Dean Stanton som den meget fanatisk realistiske Paulus. Det at Barbara Hershey spiller Maria Magdalena er heller ingen ulempe. David Bowie dukker opp som Pontius Piloten. Jeg har sett filmen, lest boken og kjøpt Peter Gabriel`s filmmusikk (Passion) og allikevel blir jeg ikke ferdig med denne historien.

 Ridley Scott har laget verdenshistoriens aller, aller beste film. Han har også laget en rekke bra thrillere. Og for å være helt ærlig også noen filmer som er hinsides dårlige. Den av thrillerne hans som jeg skal skrive om her er Black Rain fra 1989. En film hvor en forsøker å diskutere kulturelle forskjeller mellom USA og Japan mellom biljaktene og skuddvekslingene. Så akkurat det kan sies å være en smule overfladisk. Det som gjør denne filmen spesiell er Michael Douglas som den litt gråskitne og nær utbrente politimannen Nick. Andy Garcia spiller den litt naive partneren Charlie og Ken Takahura (kjent som Japans svar på Clint Eastwood) spiller den pliktoppfyllende japanske politimannen Masahiro.  Yakuzaene får utfolde seg i all sin ondskap og det hele er utrolig bra fotografert. En film det er lov å nyte uten å stresse hjernecellene altfor mye.

Sist, men ikke minst, er V for Vendetta. Jeg misliker de fleste filmatiseringene av tegneserier og allikevel har jeg sansen for denne. Noe forfatteren av serien, Alan Moore, ikke hadde. Alan Moore`s navn er ikke nevnt et eneste sted i forbindelse med filmen etter at Moore selv hadde insistert på det kraftigste at så skulle være tilfelle. Filmen er regissert av James McTeigue og produsert av brødrene Wachowski. Serien og filmen tar utgangspunkt i et Storbritannia hvor Margaret Thatcher`s politikk er tatt til sin ytterste konsekvens. Et 1984 light styrt fascistiske  lissomdemokrater. Sekretæren Natalie Portman sniker seg ut under portforbudet for å tjene ekstra penger som selskapsdame. V (stemmen til V er agentsmithelrond Hugo Weaving) er den som skaker systemet med sine anarkistiske terrorhandlinger og Stephen Rea er den iherdige politimannen som skal nøste opp trådene. Filmen er litt mer enn halvparten så god som tegneserien. Noe som gjør dette til en glimrende film.

Det er sommeren 1984 og George Orwell fikk bare delvis rett. Jeg står inne på platebutikken Venoma (dypt savnet) på Sandnes. Jeg har litt igjen av lønningen fra sommerjobben og er fast bestemt på å bruke det på en LP. Jeg blar gjennom rekkene av plater og stanser ved Peter Gabriel Plays Live (utgitt 1983). Jeg kjenner litt til artisten fra før og har fått med meg at han har vært vokalist i bandet Genesis og siden har gitt ut fire soloplater. Alle heter originalt nok Peter Gabriel . Tanken slår meg at det å kjøpe dette konsertalbumet er nesten like bra som om jeg hadde fått tak i en Best of plate. Alle de ”beste” sangene vil jo finnes her.  Etter å ha tenkt kjapt, en ti minutters tid, var det tid for å handle. Bare en digresjon først : Liveplater er et sytti og åttitallsfenomen. Black Sabbath og Rush var kanskje de mest ekstreme. Der var regelen fire studioalbum og så en liveplate og gjenta. Jeg vet ikke hvor mange slike plater jeg har fra denne tiden, men det er bare en liten håndfull som ennå holder mål. Og en av dem er akkurat Peter Gabriel Plays Live. Jeg kom hjem med platen og etter en gjennomlytting hadde jeg endt opp med en ny favorittartist.

 Platen er vitterlig live, men satt sammen av sanger fra en rekke forskjellige konserter. Og hvis en leser bakpå så har det også vært foretatt en god del overdubs / korrigeringer i studio i ettertid. Med seg på denne turneen hadde Gabriel sitt beste band noensinne. David Rhodes på gitar, Larry Fast på keyboards, Jerry Marotta på trommer og den unikt geniale Tony Levin på bass. Dette var og den siste turneen Gabriel brukte sminke og masker på scenen. Noe han hadde holdt på med siden tiden i Genesis. Platen starter med den fantastiske Rhythm of the Heat og som bygger seg opp mot et crescendo godt hjulpet av det Senegalesiske nasjonale trommeorkester (det heter noe annet, men jeg husker ikke det riktige navnet), de er til stede som opptak og ikke i levende live.  Etterpå følger min favorittsang av Gabriel, I have the Touch. Om vanskelighetene med å oppnå kontakt i et moderne samfunn og muligens skrevet spesielt for meg ? I Family Snapshot får en høre Lee Harvey Osvald`s bekjennelser. Gabriel`s første solohit, Shock the Monkey, er med. Det samme er Biko. De ultradepressive sangene No Self Control og I Don`t Remember er sanger jeg har hørt mye på. Og for til slutt å nevne favorittsang nr. to. Det er Solsbury Hill og, macho som jeg er, får jeg alltid en tåre i øyekroken når Gabriel kommer til linjen come to take me home. Når det kommer til det rent musikalske så får en stole på meg når jeg sier at det er mer enn glimrende.

Lars

Her gik jeg og troede at ansigtsmaling og ligsminke kun var for black metal bands, men udfra coveret til denne cd, som min ærede kollega Lars har givet mig i hånden, at dømme så er det mere udbredt end jeg lige regnede med. Jeg synes dog ikke der plejer at være brugt så meget hverken sølvglitter eller rosa?

Men ihvertfald: Peter Gabriel Plays Live er albummet det handler om. Og man kan ihvertfald ikke komme udenom at han har en rigtig god stemme og kan finde ud af at bruge den. Langt de fleste af numrene havde jeg aldrig hørt før, men det er sikkert nogle kendte når det nu er fra en koncert og der er flere gode imellem dem.

Der er dog to små ting, der gør at et album som dette nok ikke vil komme til at blive hørt uafbrudt de næste par uger hjemme hos mig. Det første er den simple ting at det er et live album, et koncept jeg aldrig helt har forstået pointen med. Live musik er selvfølgelig en fantastisk ting og jeg kan se idéen med at forsøge at viderebringe stemningen og al den karakter og liv som småfejl, improvisation og hvad der hører sig til ved en koncert, giver. Problemet er bare at det aldrig vil blive andet end en fattig skygge af den rigtige oplevelse, så personligt foretrækker jeg at holde live musik live og studiemusikken i afspilleren. Når det så er sagt, så er det faktisk et af de bedre livealbums jeg har hørt, men det er nok fordi at jeg ikke så meget lagde mærke til at det faktisk var det mens jeg hørte det (måske det ville være anderledes hvis jeg havde hørt mere på studieversionerne og kunne lægge mærke til forskellen).

Det andet er mit sædvanlige lidt anstrengte forhold til 80′er musik. Hul trommelyd, alt for høj bas, irriterende keyboard og generelt en pastelfarvet plasticlyd på alting. Men igen, det er faktisk ikke så slemt her, fokus er selvfølgelig Peter Gabriels vokal og bortset fra et par enkelte numre er de frygtelige lyde bagved ikke så påtrængende at de genererer helhedsintrykket alt for meget.

 Alt i alt et egentlig ganske fint album og hvis det nu ikke er muligt selv at komme til koncert med Peter Gabriel mere (er det? Jeg har ingen anelse), så vil dette helt sikkert være et fint valg.

 /Jesper