Laid back musikk som passer til sol og slappe dager i hagen eller på landet uten stress og mas er det som gjelder nå. Liggende i hengekøya med en kald øl i neven hører jeg gjerne på artister som:

“…I can see those lightning buzz and the river flow

There’s an old harmonica playing soft and low

And folks back home out on the front porch
Eating homemade ice-cream…”

Kunne like gjerne valgt kuttet “Lazy” fra same plate som setter stemningen for en lat dag i hagen.

 Neste låt Doug Sahm & The Sir Douglas Quintet “Stoned faces don’t lie” er heller ingen låt du stresser til. 

 Låt nr. 3 “That Boy” med Mofro fra deres album Lochloosa er en småfunky sak som øker tempoet et lite hakk.

 ”All good things will come to pass” er en soulaktig låt med Lonnie Mack som har en litt The Band feeling. 

 “Fire and Brimstone” med Link Wray er neste, nå begynner jeg virkelig å svette og det er på tide å kjøle seg ned med

 Larry Jon Wilsons “Choopee River Bottomland“. 

Fantastisk country-soul med Jim Ford og hans “Sounds Of Our Time” kommer jeg heller ikke utenom.  

 Med Jerry Reeds “Amos Moses”  er  festen in the swamps of Storhaug  ikke langt unna.

 Når jeg først er i området passer det godt med “Cajun Moon” og J.J. Cale. 

 Er det blitt kveld og  like varmt da er det  tid for Dr. Johns “Such A Night“.  

Ungene sover nå og jeg  tar frem “Loser’s Coctail” med Dick Curless.  

 Når det nærmer seg slutten på kvelden fader det hele ut til “The Dark End Of The Street” med Dan Penn.

Olav ønsker deg en

GOD SOMMER

Ålreit – jeg overlevde bylarm i også. Nå har jeg brukt vinterferien til å fordøye inntrykkene og oppdager at jeg har sett mye som dessverre ikke har her på biblå, derfor har jeg sett meg nødt til å lage en liten liste til mister innkjøpssjef Olav Nilsen. Værsegod!

Rubik (fi) - Dada Bandits (2009) , Bad Conscience Patrol (2007)

Noe av sjarmen med Bylarm og detslike er at man helt tilfeldig kan dette inn på konserter med band man aldri har hørt om og som man umiddelbart forelsker seg i. Kanskje er dette den viktigste grunnen til at jeg drar på sånne ting. I år skjedde dette på fredagen, da jeg tilfeldig stakk innom Revolver, en mørk og fuktig kjeller litt sånn utenfor det sedvanlige bylarmtråkket.  Den lille scenen var overfylt av all verdens instrumenter: synther, blåsere, gitarer, trommer og all slags.  Etter hvert dukket det opp 8 stk finner som plasserte seg så godt de kunne på den bittelille scenen. Her snakker vi skrangleorkester, men med ganske tjukk og feit indielyd, ikke redd for å synge stort. Låtene kunne minne om australske Architecture in Helsinki (!) på sitt beste, bare med tjukkere lyd. Dessuten hadde de en herlig vokalist i front som virkelig kunne synge. Det var prikken over i-en (i for indie, selvsagt).  Jeg digget hver låt og gikk ut med et salig flir. NRKs lydverket skal visst ha oppdaga disse i fjor. Jeg kaster meg på kjøret. Disse må på lista, Olav!

Oh No Ono (dk) - Eggs (2010) , Yes (2006)

Disse danskene hadde jeg heller ikke lagt seg spesielt på minnet på forhånd, og samme dag de spilte fikk jeg et tips fra Stavanger-dansken Jesper Brodersen:  ”Du skal vel på Oh No Ono? Det er mitt band!! ”  Utenom å administrere Nordic Music Week styrer nemlig Brodersen på med Morningside Records, som blant annet gir ut dette bandet.  Forresten så hadde også et nylig sideoppslag i Mojo lagt seg delvis på minnet. På scenen i Samfunnssalen – samme sted som jeg en gang i tiden sleit meg igjennom gørrkjedelige ex.phil forelesninger - ser vi en mildt sagt fargerik gjeng. En slags hippieutgave av donkeyboy dundrer løs med helskrudd psykedelisk pop. Ja psykedelisk – her var det all salgs varierte temaer som avløste hverandre – og med vokal i babystil.  Tenkte litt på animal collective faktisk – bare med ’”skikkelige” instrumenter.  Så kjøp inn Olav! 

Asha Ali (Sv)- Asha Ali (2006), Hurricane (2009)

Denne svenske damen med etiopisk opprinnelse hadde jeg fått tips om på forhånd. Flott sunget, flotte soullåter spilt av et lite og konsist band på Mono. Ali ga virkelig av seg selv på scenen- hun synger råflott – og beklager klisjé men jeg må si, rett fra hjertet.  Vi har ikke platene hennes Olav, skandale!  Etter noen kjappe gjennomlyttinger på spotify utmerker spesielt debutalbumet seg meget bra. En  indiesoul dronning!

Empty bottles broken hearts  Stone Cold Mountain (vinylsingel, 2008)

Dette er et herlig bergensbasert countryband som spiller country slik du liker det, Olav, på gamlemåten. Merkelig at du egentlig ikke har tapetsert kontoret ditt med vinylsingelen deres!   -  Vanligvis kjøper vi ikke inn vinyl – men hallo denne må inn i lokalsamlingen! Vi har en mann med! Godeste Larsi! (Lars Arne Lindland) spiller glitrende sologitar og lirrer av seg klassiske contry-licks i låt etter låt. Resten av bandet følger med på kassegitarer, mandolin og en enslig skarptromme. En av deres store styrker er at de har fire vokalister som veksler på å være hovedvokalist – det gir god variasjon . Dette er good feeling over hele fjøla. Når de i tillegg varter opp med lekeslåssing på scenen så blir man frelst!

The Megaphonic Thrift – Decay Decoy (2010)  Utgivelsedag i dag, 1. mars!    Dette er real støy pop av den gode sorten, i samme gate som Sonic Youth.  Jeg har fulgt med på frontmann Richards siden forløperbandet Stereo 21 spilte på Bylarm stabvanger i 2005, og det er skikkelig digg at det endelig har ute et album.   På bylarm så jeg konserten de gjorde på Blå sammen med Støymann Sten Ove Toft. Jeg sto skrekkslagen i front og kjente beina i kroppen vibrere av det helt syke lydtrykket fra scenen. Det var jæklig tøft men konklusjonen var vel etterpå at de egentlig klarer å lage nok bråk på egenhånd.

Serena Maneesh - S-M No 2: Abyss In B Minor   (Ute 22.03.2010)

En enda mer etterlengtet utgivelse!  En enda mer sykere konsert på bylarm. Låter ulikt alt annet, et salig svir av en annen verden.

Casiokids –  Topp stemming på lokal bar  (2010)

Har endelig gitt ut album med de helt supre singlene de ga ut i fjor og året før.  Veldig kult for oss som fortsatt liker å holde musikk i hendene, og enklere å pushe det på barn, eldre og andre folk. Dette er helt topp popmusikk, man må bare danse eller vagge med.  På bylarm hadde de et fullstappet Rockefeller i sin hule hånd, og det var herlig å se og høre på. Dessuten: lokalsamlingalarm!   (kanskje også for Megaphonic Thrift også, Feddi i Casiokids spiller jo også der) .

Tellusalie – Man across the ocean (2009)   Hvorfor har vi ikke denne? Tror de har vært i indieleia tidligere men nå spiller de rock for voksne menn (og damer).   Fikk så vidt sett de på Parkteateret, og det hørtes bra ut. Skal høre de igjen i sommer på Egersund Visefestival og jeg kjenner jeg gleder meg.

Efterklang (dk) – Magic Chairs (2010)

Ny plate fra denne danske gjengen.  Fik de med meg da de spilte i floketeateret (den gamle operaen) Sykt gode stoler! Behagelig musikk!

Joensuu 1685 (Fi) - Joensuu 1685  (2008)

Fikk så vidt med meg denne fisnke trioen.  Bråkerock av den lange sorten. Frontmannen veksla mellom gitar (med fire forsterkere, i hvert sitt hjørne av scenen) og orgel, deilige greier.  Det hørtes bra ut, men ørene mine var på det tidspunkt slått lett bevisstløse av Purified in blood var det vel.  Sånn sett har jeg tro på at plata deres, som er produsert av 22 Pistepirkos Asko Keränen kan være bra. Kjøp inn!

Purified in blood – Under black skies (ute 26.4.2010)

Jepp – gutta fra Hommersåk gjorde jobben på Rockefeller.  For dem som liker metal og slikt er det bare å glede seg.  Dessuten spiller svogeren min orgel på plata, ha!

The List – twentysix  (ute i dag!  1.03.2010. Kun vinyl)

Disse gutta fra vår egen by hadde ikke all verdens utgangspunkt på Bylarm – klemt oppi et hjørne på en kafé på Grünerløkka med et minimini-anlegg og oppsett.  Men det er jammen verdt å sjekke ut de nye låtene som de har sluppet nå, blant annwet på vinyl. Dette må vi skaffe, Olav!

Ellers fikk jeg med meg som er verdt å nevne (men de er ikke helt albumklare ennå) :

Kathinka - Herlig indierocktrio fra Bergen!

Pica Pica – pent, rolig og mystisk jenteprosjekt  - hadde litt for stort band med seg på bylarm , men hvert å sjekke ut! Har gitt ut en EP på undergrunnslabelen Oslo Grammofon.  Håper det kommer album!

Skjelvekommode – jepp jepp – vi liker dette.  Gleder oss til plate som skal komme! 

Martin Rinde (Poor Edward)  og Hovering Orville – Fine viser fra folk vi kjenner, som jeg såvidt fikk med meg mellom pannekakene på Grünerløkka.  Vi har platene deres! 

Line Larsen  -   Sorry Line, men dette ble den siste konserten for meg på lørdagen og jeg var helt skutt! Klarte bare to-tre låter før jeg krøyp til køys. Heldigvis får jeg en ny anledning når dere spiller på Musikkbiblioteket 20. Mars! (Sony Music har nettopp gitt ut en singel med Lene Larsen, og de har album på trappene).

Jeg var så heldig å få være med i juryen i den lokale utgaven av zoom urørt , med innledende runder i forrige uke hvor det ble plukket ut tre band til en finale som ble avholdt i går, og hvor ett band, Johnny Hancocks ble plukket ut til å få spille i Oslo – hvor de der har muligheten til å få spille om plass på en Norgesturnè.

Man kan argumentere masse om at rock og konkurranse ikke hører sammen, men likevel er det årlige Zoomarrangementet et fint sted å være for å sjekke rockens tilstand her i byen. Hvilke band ønsker å være med å kjempe om en gratisbillett til en rockescene i Oslo m/publikum?  Hvilke band er bra nok?

Vi som har fulgt med på Zoom en stund er generelt enige om at i år var det et høyt nivå, det er virkelig noe på gang i Stavanger. Vi hadde ingen enkel jobb da vi skulle plukke ut band til finalen etter de første rundene. Vil her nevne ett par band som jeg selv satte pris på og som vi la på vektskåla på Checkpoints kontor siste kvelden for en uke siden:

Mordi: Rocketrioen som har stormet frem de siste par årene. Det spiller bluesinspirert rock anno 1969 i det klassiske trioformatet. Det er vel ikke mer enn ett par år siden de var på Ungdommens kulturmønstring og spilte seg til Trondheimstur i det systemet. Her snakker vi ferskingsnivå, men allerede da hadde de brukbare egne låter, dessuten kunne de planke Jimi Hendrix i de beste anledninger. Blues og rockeklubber trykket dem til sitt bryst. Nå har de blitt et par år eldre, er i ferd med å bli et sykt bra rockeband, men har fortsatt bittelitt å gå på når det gjelder låter og sceneerfaring og slikt. Nå må de bare skynde seg å skifte navn, og øve, spille, øve, spille, så skal det nok bli noe av dem.

Arlie Mucks er et reinspikka indieband tuftet på engelske takter. De nevner blant annet Radiohead, Muse og Coldplay som inspirasjonskilder, noe som var tydelig nok, men vi gubbene bakerst hørte oss vendinger og taktskifter og toner som minte oss om Smiths og Stone Roses. Noe vi selvsagt digger. Det er fortsatt noe deilig uferdig og fritidsklubbaktig med dem. Men gi de halvannet år og en del spillejobber så skal vi nok se og høre noe bra! Gledelig også at de hadde mange venner som dukket opp på zoomkonserten – publikum er temmelig viktig hvis det skal bli noe rockemiljø.

Publikum hadde også Foxjam Riddims med sin dansbare funk. Låtene satt som en kule og det var ingenting å si på det utførte musikalske håndverket. Vokalisten var en utmerket frontfigur og kunne både rappe og synge. Både gutter og jenter begynte å danse og det var generelt god stemning. Så, hvorfor gikk de ikke videre? Vel Zoom er og blir en rockemønstring. Vi som er publikum, spiller og ”dømmer” på Zoom er nok ikke blant dem som lyktes best på dansegulvet. Vi er og blir bleike rockere, så det blir vanskelig for oss å bejuble funk, hip hop, pop og etc uansett hvor bra det er. Så gutta i Foxjam Riddims må ikke ta dette så tungt, og heller ta alle muligheter de får av typen student- og russefester, ekstremsportveko og Hemsedal. Ingen kan benekte at gutta kan lage fest!  Hvis de vil kan de helt sikkert spille seg opp til nasjonal oppmerksomhet.

Så var det finalen i går da.

Jakob Håkon Band har kanskje stått i spissen for en ny slags lokal oppblomstring av rockeband, og kjenner sitt publikum. De har laget et fint knippe av allsanghits på stavangerdialekt, og det er umulig å ikke like dem. De trenger bedre låter sier noen, men jeg digger deres hang til norskspråklig rock ala de fire store, mog jeg hører og noe svensk i dem også, type skrangleindierock ala Broder Daniel, bob hund og Doktor Kosmos. Som jeg sa til dem etter avgjørelsen var tatt i går, hvis de vil kan de gjøre to ting, de kan gjøre en skikkelig lokalrockgreie: spille på rogafest, lindøyfestival og all slags folkefester, eller de kan legge seg på et nasjonalt indienivå og sikte seg mot rockefansjiktet i Bergen, Oslo og ett par andre norske og kanskje skandinaviske byer. Kanskje de kan gjøre begge deler?

Eltervaag – Dvs Trond Eltervaag Hansen som har pent hoppet fra singer-songwriter-båsen til den store indierockbåsen etter han fikk med seg kanskje byens beste rytmeseksjon og en tøff eksperimentell gitarist fra unge og lovende Johnny Hancocks, samt en glimrende korist.

Som jeg har nevnt tidligere, så er Eltervaag er en kjempegod låtskriver, og med dette bandet har låtene fått den innpakningen de fortjener.

Men vi kommer ikke forbi Johnny Hancocks.

Selv fikk jeg aldri sett dem da de lenge var en firrer. Vi får ty til innspilt materiale og har  EPen the Caveman Tapes fra 2006 HER, og du kan høre noen 2007 opptak  her. Dette er seig seig prog og funk(!)inspirert 70talls rock. Man kan lett si at de har vokst siden det. Hardere, raskere, villere og tøffere, eller røffere, om du vil (dessverre fikk vi aldri EPen som de ga ut i fjor. Hvis noen skulle ett par eks liggende så vil vi gjerne kjøpe!) Når de kjører på med den slags i trioformat, og med syngende bassist leder fort tanken på disse gamle gubbene. Johnny Hancocks gir alt og mikser alt, og skaper seg sin egen greie inni der. Det er slike musikalske øyeblikk vi ivrige konsertgjengere higer etter, og en av grunnene til at vi kontinuerlig interesser oss for nye band på diverse rockescener her og der. Hm. Lurer på om jeg har fått forklart det godt nok, men drit i. Johnny Hancocks var best i går, så lykke til! You Oslofolk som leser dette – ta dem vel imot!

Ebbe Helberg

PS:  For de av oss som liker å fysisk holde i innspilt musikk: Mordi har så vidt meg bekjent ikke lydfestet noe musikk på CD eller andre format ennå, ingen offisielle utgivelser iallfall. Arlie Mucks og Foxjam Riddims kan du så vidt høre på en samleplate som ble utgitt i forbindelse med festivalen Undergrunn på Metropolis i fjor.  Eltervaag har en sang med på denne,  og med hans gamle band Sirplus her.

Dette er debutplata (1985) fra et rart band fra California, Camper Van Beethoven.
Bandet ble starta av folk tilknyttet punkscenen som var lei av punkens ensformighet og krav til stil. I Camper Van Beethoven blanda de østeuropeisk folkemusikk, ska, punk og pop til en herlig blanding. Med vanlig rockebandbesetning utvidet med fiolin og farfisaorgel spilte de noen instrumentaler, en coverversjon av Black Flags ”Wasted”, og de fikk en enorm collegeradiohit med sin egen ”Take the skinheads bowling” - en låt som i ettertid er blitt covret både live og på plate og på film av en haug med band.

Jeg hørte den låta først med det norske bandet Astroburger, på plata ”I used to be mod” (hvorfor har vi ikke den, Olav?) , som jeg kjøpte på Kippers i Pedersgata en gang på 90-tallet. Selvsagt trodde jeg at dette var originalen, helt til den gangen jeg trådde inn på Cementen en tidlig kveld, og Silje Salomonsen satt bak baren og hadde satt på en rar versjon av den kule sangen på stereoanlegget, nå med skakke rytmer og fiolin! Hva var dette? - Dette er originalen, kunne fiolinisten Silje da triumferende si.

Seinere fant jeg plata her på musikkbiblioteket, kopierte den først over på minidisc, og har hørt på den siden.
(Vi har fortsatt den CDen her, og jeg anbefaler den selvsagt! Du kan reservere den her.)

Med tiden har jeg såvidt sjekket ut resten av platene til bandet. Backkatalogen deres er relativt variert.

Etter ”Telephone” ga de ut to plater til på undergrunnslabelen Pitch-A-Tent (og ikke den fullt så undergrunnsk Rough Trade). Jeg har de hjemme, men ikke hørt all verdens på de. De skal visst være ganske sære. Så ble de plukka opp av Virgin og ga ut to plater der. (Typisk er dette de eneste Camper- platene som ligger på Spotify, pluss en grusom akustisk versjon av ”skinheads”. Grøss!) Den første, Our Beloved Revolutionary Sweetheart, har vi på CD til utlån her, mens den andre fant jeg på vinyl nede i magasinet en plass, uregistrert. (Hvis du spør oss pent kan vi se om vi klarer å hoste den opp).

På 90-tallet la Camper Van Beethoven, omtrent opp, vokalist David Lowery starta det streite og relativt suksessfulle poprockbandet Cracker, (vi har CDene Kerosene Hat , Garage d’Or og Greenland ) mens en del av de andre starta det mindre streite og suksessfulle Monks of Doom. Det var også noen andre sideprosjekter ute og gikk.

Så i 1999, finner gjengen ut at det kan lønne seg å begynne å spille sammen igjen, de bestemmer seg for å prøve, og det de gjør først er å spille inn hele Fleetwood Macs dobbeltalbum”Tusk” på nytt. Faktisk et vellykket prosjekt! Herlig skranglete versjoner! Den har vi faktisk ikke her på bruket, (Olav!)men i mellomtiden kan du jo pløye igjennom originalen.

Og i 2004 kom den egentlige comeback platen, med eget materiale, ”New Roman Times”. Den finnes både her på biblå og hjemme i CD-hyllen min men har ikke fått allverdens med spilletid nei. (De har straks en ny plate ute tror jeg også)

Det er rett og slett debutplata, Telephone Free Landslide Victory som er verdt å lytte mest til av disse.

Forleden erkjente jeg at jeg fortsatt kun hadde plata på en uautorisert CDr-kopi – det var jammen på tide å skaffe seg den ekte varen. Den ble bestilt og kom nylig i hus, på CD altså, må nok skaffe den på vinyl også, så viktig er den nemlig.

CDen jeg kjøpte viste seg å være en ny utgave (2004). De har inkludert noen spor fra en EP, men ikke satt de på til slutt, men uvanlig nok plassert de mitt inni den originale låtrekkefølgen, Nå må man vente i en halv evighet før go´låta ”take the skinheads bowling” kommer. (Nei, skip-knappen er juks) I tillegg har de byttet om de to første låtene på plata. Hva er dette, helligbrøde mot eget åndsverk? Respektløst!

Men bevares, kjekt å få de bonuslåtene. Mye stilig der, dessuten kommer det farfisa-orgelet bedre fram!

En ting jeg har glemt å skrive om her er tekstene. De er ganske rare. Jeg har egentlig alltid lurt på om skinheads liker låten ”Take the skinheads bowling”…

Du skaffer vel den nye utgaven til biblå, Olav?

Ebbe Helberg

(Takk til wikipedia)

Det er vel ingen hemmelighet at min musikksmak aldri ble den samme etter å ha gjennomlevd åttitallet. Helt alvorlig mener jeg fremdeles at dette er det beste musikktiåret. Den musikalske variasjonen var enorm og det eneste mange husker er Stock, Aitken og Waterman og dess likes talentløse samlebåndssludder. På tross av disse var kreativiteten og nyskapningen uten sidestykke, en selvfølgelig og subjektiv betraktning. Som tittelen sier er dette om band / artister som debuterte på åttitallet og klarte det kunststykket å overleve frem til i dag og ennå være interessante.

Første gangen jeg hørte New Order  var på en fest i gymnastiden. Platen var deres andre, Power, Corruption & Lies, og jeg fikk ikke tak i koblinga til Joy Division
. Som for øvrig akkurat var blitt et av favorittbandene.  Det var sanger med synth og en kunne  nesten si med engang at dette var noe burde like uforbeholdent. Sangen som ikke var med på denne platen var New Order`s største hit noensinne Blue Monday fra samme år. Selvfølgelig endte jeg opp med å like plata, men det gikk en god stund før jeg fant ut hvem de virkelig var. Stedet hvor det skjedde var i en plateanmeldelse av Yan Friis i Det Nye. Året var 1985 og platen het Low-life.   På denne platen var den soleklart beste  sangen Love Vigilantes. Året etter kom Brotherhood og jeg var sivilarbeider in training og stod i en platebutikk i Molde og kjøpte den og Mental As Anything`s plate Fundamental med hiten Live it Up (noen som husker dem ?). Det ble ikke mye igjen av den første dagpengeutbelingen, men Brotherhood med bl.a. sangene Bizarre Love Triangle, Angel Dust og Every Little Counts var verdt det. I 1987 kom samlingen av New Order`s tolvtommere, som aldri skulle gis ut som annet enn det. For å finne svaret på hvorfor bør en kan kanskje se filmen 24 Hour Party People. Her er det bare høydepunkt, men med Ceremony, deres første singel, og Blue Monday som det aller beste.

Happy Mondays  ble sendt til Barbados for å kunne holde seg rusfrie og spille inn sin tredje plate, Yes, Please (1992). Det endte med at plateselskapet deres Factory Records gikk dundrende konkurs.  I 1989 gjorde New Order det motsatte og tok veien til Ibiza og spilte inn Technique. Her havnet de midt i Acid House kulturen med sin musikalske og kjemiske påvirkning. Denne platen er da også en blanding av to stiler. Noen av sangene er videreføringer av bl.a. Blue Monday og resten mer vanlige popsanger med markant bass.

Det tok tre år før neste plate kom og den bar tittelen Republic. Det er en plate jeg finner en smule schizofren. På den ene siden den geniale sangen Regret og samtidig en hel haug med gitarpopsanger. Jeg liker den maskindrevne siden av New Order best. Dette er den første platen på London Records og sangtitler som Ruined in a Day og Times Change er vel å regne som kommentarer til Factory sin konkurs. De to neste platene ( Get Ready 2001 og Waiting for the Siren`s Call 2005 ) er bare pop/rock med vektlegging på gitar, trommer og bass, noe de aller fleste satte stor pris på, men hvor jeg mistet litt av interessen for bandet. Jeg har jo kjøpt begge platene, det er bare det at mesteparten av tiden tar jeg meg ikke tid å huske det.

Den eneste platen jeg ikke har nevnt er New Order`s første og kom i 1981. Movement var ment å bli Joy Division`s tredje studioplate, men av naturlige grunner er ikke Ian Curtis til stede under innspillingen. Bernard Sumner og bassist Peter Hook veksler på å synge. Platen fremstår som en usedvanlig dyktig laget tributeplate til Joy Division. Og det er ikke verst bare det. Tekstmessig kunne det godt vært en Joy Division plate når en ser bort fra at flere av tekstene handler selvmordet til Ian Curtis. Allikevel er dette, bare i følge meg, New Order`s mest helhetlige og vellykkede plate. Noe som også kan sies at New Order er mer et singleband, noe kommer klart til uttrykk når en ser hvor uendelig mange samleplater de har utgitt. Bandet overlevde, tross alt, åttitallet og er i mine øyne et av de virkelig store britiske bandene.

Høsten 1996 bodde jeg i Oslo og prøvde å studere på Blindern. Litt tilfeldig havnet jeg en kveld på en konsert på en luguber plass på Grünerløkka. Bandet het the Chairs og var tydeligvis fra Stavanger- trommisen (Janka) hadde jeg også så vidt sett i platebutikken i Pedersgaten. Han var en tynn liten fyr – men spilte knallhardt. Ellers besto bandet av en tøffas på gitar og sang (Vidar) og en kraftig fyr med englekorestemme på bass (Gary).
Jeg falt umiddelbart for musikken – herlige popmelodier – men med gode doser fuzz og futt.

Etter jul var min karriere på Blindern over og jeg hadde flytta hjem til Stavanger. Jeg traff igjen the Chairs på Cementen, – nå hadde de trykket opp sin debutplate på eget selskap (Majones Records) , Gul med sort skrift og et hardt kontrastbilde. Den hadde fått det klingende navnet ”Gary´s Philosophy” og det var fordi Gary som hadde betalt for trykkinga av platen. Jeg kjøpte mitt eks. på Kippers i Pedersgaten og sjutommeren Christopher Bell fulgte også med.

”Gary´s Philosophy” ble fort utropt til en av mine favoritter, og det er den fortsatt. Jeg har i alle år ventet på at plateindustiern skulle kaste seg over den og gi ut en CD-versjon – gjerne med singlene som bonusspor – men av en eller annen grunn har ikke dette skjedd ennå (Kippers, CCAP, hva tenker dere med? ) Tragisk - det er virkelig en rockegodbit fra oljehovedstaden. Fuzzgitarpop – strålende melodier, tøft utført med skikkelig rockelyd.

Så en liten digresjon: Nå skal Musikkbiblioteket i samarbeid med Nasjonalbiblioteket få digitalisert all musikk fra Rogaland som ennå ikke er utgitt på CD. Det er ennå ikke helt bestemt fordan det skal presenteres – men på en eller annen måte skal dette gjøres tilgjengelig for bibliotekets lånere.

Mens vi venter – har vi på Musikkbiblioteket tjuvstarta litt. Vi har selv kopiert Garys philosophy-LPen over til CD og du kan låne den her hos oss! (Jeg skal bare levere den inn først, men du kan reservere! Anbefales på det varmeste!

Det nærmer seg snart ny bob hund-konsert i Stavanger (27.april på Folken).

Jeg hørte bob hund antakelig første gang i Marit Karlsens Roxrevyen på NRK P3 på tirsdager,  i 1996, hun spilte dem sikkert tidligere også. Låten jeg først bet meg merke til var “Düsseldorf” fra deres andre album, “Omslag: Martin Kann” (1996). Jeg lurer på om den låta ble B-lista på P3 også.  Hva var det jeg likte? Den fengende melodien, de fine tekstene på en herlig svensk dialekt, noen rockeksplosjoner av noen refreng, og luftige synthlyder som krydret det hele. Jeg var solgt. Kjøpte den nevnte plata og også debutplata.  I 1997 ble de booket til Quartfestivalen og det var noe jeg MÅTTE få med meg, selv om ingen andre ville bli med. Og de skuffet ikke, det var SYKT fett live.  Samme sommeren var jeg en tur i Stockholm, og var lykkelig over å finne noen bob hund singler og EPer jeg ikke hadde sett ennå i Norge, deriblant “Istället för musik: Förvirring”.  Tittelsporet er rasende tøft, og EPen inneholder også den evindelige vakre balladen “min trampolin”.

Samme året kom EPen “Et fall och en lösning” hvor tittellåten var en cover (og oversetting) av en Pere Ubu-låt  (et legendarisk amerinkansk punk-band jeg på det tidspunkt ikke hadde hørt om), jeg venta lenge på denne husker jeg, og frekventerte i en periode daglige byens platebutikker for å høre om de hadde fått den inn (irriterer meg fortsatt grenseløst at det er umulig å oppdrive viktige plateutgivelser over disk i den byen jeg bor i, internett blir aldri det samme).

Sent i 98 kom deres tredje album ”Jag rear ut min själ, allt skall bort!!!”  Da var de omtrent blitt allemannseie og hadde kanskje miste nyhetsverdien i min hjerne, men jeg måtte jo innrømme at albummet var fullt av knallåter. Kanskje borsett fra singelen “Nu är det revolution på gång” som jeg ikke helt fikk taket på. 

 I 1999 spilte de på en haug med festivaler i Norge og de var fortsatt kule. Jeg datt av lasset i 2001 med Stenåldern kan börja. Den blei liksom ikke så bra som de forrige platene. Men det er glemt nå. (Kanskje gir vi den en sjangs til nå) Forsøkene med rock på engelsk som Bergman Rock bryr vi oss heller ikke så mye om.  Nå bare gleder vi oss over at bob hund er tilbake, på plate og på scenen, hurra!

P.S. Covrene til bob hund må nevnes. De herlig smale papircovrene (og de forsvinner ikke i hylla når du har en passelig bob hund-samling, de blir mer synlige) med herlig design og håndskrift av Martin Kann.

P.P.S.  Olav! Vi må kjøpe inn de to første platene pluss EP-samlingen “10 år bakåt och 100 år framåt”! Og den nye!  Krise!

I dag hadde jeg tenkt å høre igjennom en del plater med Guided by voices, Grandaddy og andre indierockband på G, men den planen ble fort satt til side da jeg i stedet fikk et behov for å høre på the Kinks, kongene av pop, vil jeg kalle dem idag. Jeg gikk bort til CD-hyllen,( jepp jeg hører fortsatt mye på CDer) og plukket fram min favorittkinksplate, Village green preservation society, men uvanlig nok lot jeg ikke den gå fra spor 1, tittelsporet, nei det var nemlig en annen sang som hadde festet seg bak hjernebarken, hvilken var det igjen? Jeg flippet igjennom spor for spor helt fram til ”Wicked Annabella”, og der var den, den mest utypiske låta på plata, som drives fram av den lille rå gitarlinjen gjennom hele låten, samt herlige trommebrekk, og Ray Davies synger på skakke. Akkurat den låten var det jeg ville høre i dag, og jeg hører videre på Monica og People take pictures of each other, og forguder denne ekstremt bra popplaten. Ikke vits å bla tilbake og høre resten, vil ikke bli lei av disse låtene, må spare dem litt. Denne taffelpopen som var helt herlig umoderne da den kom i 68. Ray Davies og Co. Hadde tatt farvel med moterocken og forsvunnet inn i sitt eget popunivers. Diggbart.
Men hvorfor ikke gå tilbake til starten? Jeg finner fram en singel-samling og hører de første låtene, You really got me, All day and all the night, Tired of waiting for you, - og jeg tenker at hvis jeg hadde vært 18 i 1964 og bodd i London hadde jeg garantert vært Mod. En av de frekke guttene i pen dress, kjøre rundt på scooter, krangle med rockerne på deres motorsykler, okkupere stereoanlegg på fester og danse med hæla i taket til you really got me.

Så var det dette med sommerlåt da, jfr det pene været i dag. Man kan vel langt på vei si at the Kinks har de to beste sommerlåtene i verden. Husker Aftenbladet hadde en kåring for noen år siden over tidenes beste sommerlåt. Tore Renberg foreslå Waterloo Sunset og jeg foreslo Sunny Afternoon. Eller var det omvendt? Uansett, der har du lydsporet til de perfekte sommerdagene, hvor man bare kan ligge i hengekøya mellom to trær i hagen, nippe til Cola eller en duggfrisk øl og se på drivende skyer.

(PS: The Kinks lagde mange plater utover 70-tallet og grøss, 80-tallet også, men de syns jeg det ikke er vits å bruke så mye tid på. Kanskje høre litt på Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) (Ups den kom visst i 69) hvor det er en del fine låter. Fått med meg at folk skryter av Lola og Muswell Hillbillies, uten at det bryr meg så nevneverdig. )

Jepp, jeg og Olav var på Bylarm. Det er jo umulig å rekke over alt, men her er iallfall høydepunktene fra det som jeg fikk med meg. Noen av disse bandene har gitt ut plater, disse er absolutt verdt å sjekke ut. Vi har en del av dem, de andre skal kjøpes inn! Noen av dem er også konsertaktuelle her i distriktet!

Kråkesølv: Ungt rockeband fra Bodø. Indierock som lefler med emo. Fint! Glassklar gitarlyd, ganske flinke til å synge, fine rytmer. Synger på norsk. Slipper debutplate senere i år.

El Cuero: Bra! Midt i blinken for dem å spille på den store Sentrum Scene. Americana-rock i stil med Neil Young og Steve Earle. Kraftfullt!

Children and Corpse playing in the streets: Et merkelig indiepopband frontet av to jenter. Poplåter akompanert med underlige instrumenter. Litt sårt og litt lekent på en gang.

the Captain and me: Et herlig band fra Oslo som kombinerer Country med øst-europeiske takter! Hele 9 stk på scenen på et utall instrumenter, bl.a. kontrabass, mandolin, ukulele, saksofoner, banjo og steel-gitar. Dansbare rytmer og hæla i taket. De slapp nylig sin andre plate, må kjøpes inn, Olav!

Low frequency in Stereo: Vi gikk dessverre glipp av konserten deres på Tou Scene nylig, så flaks at vi fikk se dem spille på den berømmelige Rogalandsfesten på Stortinget. De sviktet ikke, og framførte låter fra sitt ferske og flotte album Futuro på mesterlig vis. To orgler, drivende trommer og masser av fuzz fra gitar og trommer. Og nå synger de jammen og.

First Aid Kit: Dette er de to unge svenske søstrene som fikk en hit med å spille en Fleet Foxes-låt på Youtube. Fikk bare hørt de to siste låtene, men det hørtes bra ut.

Retro Stefson: Ai ai dette var kult! En gjeng med kids fra Island framførte en herlig sjangermiks av funk, rock, disco og pop. Aldri sett så flinke kids spille så tøft! De var dritgode! Gi de en platekontrakt!

the Megaphonic thrift: Et flott rockeband av den alternative sorten, i tradisjonen etter Sonic Youth, Guided by Voices, Yo La Tengo etc. Nå må debutplaten komme snart!

Maribel: Et meget bra shoegaze-band fra Oslo. Pent!

Le Corbeau: Tung og mørk garasjeshoegazerock. Frontmannen Øystein spiller vanligvis gitar i Serena-Maneesh.

I was a king: Jepp, vi måtte jo få med oss vår popynglinger. Latterlig nok skulle Norges mest hypede band spille i Oslos minste lokale. Vi ble stuet sammen med all slags bransjefolk og popkikkere fra det ganske land i en ørliten bar, inkludert en fuktig bajass som yppet til bråk foran scenen. Men de funket likevel.

Hiawata: Deilig gitarbasert engelskspråklig gitarpop fra hovedstaden. Disse har hørt mye på britisk pop. Hadde verden vært rettferdig hadde flere av låtene deres vært hitsingler.

Ebbe på biblå