Laid back musikk som passer til sol og slappe dager i hagen eller på landet uten stress og mas er det som gjelder nå. Liggende i hengekøya med en kald øl i neven hører jeg gjerne på artister som:

“…I can see those lightning buzz and the river flow

There’s an old harmonica playing soft and low

And folks back home out on the front porch
Eating homemade ice-cream…”

Kunne like gjerne valgt kuttet “Lazy” fra same plate som setter stemningen for en lat dag i hagen.

 Neste låt Doug Sahm & The Sir Douglas Quintet “Stoned faces don’t lie” er heller ingen låt du stresser til. 

 Låt nr. 3 “That Boy” med Mofro fra deres album Lochloosa er en småfunky sak som øker tempoet et lite hakk.

 ”All good things will come to pass” er en soulaktig låt med Lonnie Mack som har en litt The Band feeling. 

 “Fire and Brimstone” med Link Wray er neste, nå begynner jeg virkelig å svette og det er på tide å kjøle seg ned med

 Larry Jon Wilsons “Choopee River Bottomland“. 

Fantastisk country-soul med Jim Ford og hans “Sounds Of Our Time” kommer jeg heller ikke utenom.  

 Med Jerry Reeds “Amos Moses”  er  festen in the swamps of Storhaug  ikke langt unna.

 Når jeg først er i området passer det godt med “Cajun Moon” og J.J. Cale. 

 Er det blitt kveld og  like varmt da er det  tid for Dr. Johns “Such A Night“.  

Ungene sover nå og jeg  tar frem “Loser’s Coctail” med Dick Curless.  

 Når det nærmer seg slutten på kvelden fader det hele ut til “The Dark End Of The Street” med Dan Penn.

Olav ønsker deg en

GOD SOMMER

Nå kan du igjen lese Syphilia Morgenstiernes 30 år gamle bok om Reggae på biblioteket. Reserver her.

Om du heller foretrekker dataskjermen, har du den her i fulltekst fra papirboka og Ca. 50 lydspor, “fair-use”, inntil 30 sekunder av hver låt, alt sammen originale reggaeinnspillinger fra reggaemusikkens gullalder + Youtube-opptak.

Om du føler for å dykke dypere i Jamaicas indre har Musikk- og filmbiblioteket 450 CD, 50 bøker og 30 DVD med reggae som du kan hygge deg med.

Frister dette til å riste på en frossen kropp har vi William Helviks Rub A Dubs og Helge Thornes Trouble Tone Soundsystem du kan  sjekke ut her i Stavanger.

Fint med blogger og glossy musikkmagaziner men det er når bladene Ugly Things, Bucketfull of Brains og Oxford American southern music issue kommer som festen starter.

Ugly Things ble startet av Mike Stax som en fanzine for det legendariske bandet Pretty Things.

Ugly Things spesialiserer seg på obskure 60-talls band ofte psykedelia og garagerock.
Her finner du intervjuer med band som The Monks, The Seeds og MC5, samtidig som du kan lese 3 artikler der Stavangers rockebestefar Thor G. Norås forteller historien om det norske jentebandet The Dandy Girls.
Dette burde være pensum og er garantert obligatorisk lesing for deg som er det minste interessert i rock’n roll.
»Ugly Things, the ultimate rock’n'roll read, bringing you wild sounds from past dimensions, from times when rock’n'roll was young, daring, dangerous and vital«

Bucketfull of Brains er en annen fanzine som kommer ut ca. 1 gang i året eller når den er ferdig.

BoB ble startet i 1979 av Nigel Cross og dekket rock og pop som ikke fikk spalteplass i de store musikkmagasinene. Første bladet hadde favorittene the Soft Boys på fremsiden. De har skrevet mye om 80-tallets Paisley Underground scene og garageband som Barracudas, Stems og Radio Birdman, .

Et av mine favorittband The Flamin’ Groovies (som er et rock’n'roll band på samme måte som the Dolls, Stones og the Who) får også mye spalteplass i denne blekka. I det nyeste nummeret som du kan låne på Musikk- og filmbiblioteket skriver de om fenomenale Jesse Hector og hans Gorillas, du kan også fordype deg i artikler om Steve Wynn, The Sonics og Jeremy Gluck. Plateanmeldelser av svenskenes powerpop konger The Mop Tops og deres plate “Ground floor man” og mengder av annet godt stoff. En ny ting for meg var singelen “Cut Loose” med Stud Leather som de har en artikkel om. Hør den her:

Oxford Americans southern music issue

Dette er bladet for deg som elsker amerikansk roots musikk. Bladet har en super CD som følger med hver utgave som blir ditt lydspor til dette bladet og artistene de skrive om.

Oxford American er egentlig et litterært magasin med de amerikanske sydstatene som spesialområde, men en gang i året kommer de med sitt musikknummer og det er alltid like bra.

Musikk- og filmbiblioteket har en stor fanzinesamling der du kan finne mye god lesing. Blandt mine favoritter finner du:

Kicks som som blir produsert av ekteparet Billy Millar og Miriam Linna (som også var trommeslager for the Cramps, the Zantees og the A-Bones) Her går det i mye 50-tall og rockabilly. Høy kvalitet på artikler og et must for alle som elsker denne musikken. De driver også plateselskapet Norton Records som har artister som Link Wray og the Sonics på samvittigheten.

Cream Puff War kom bare med 2 utgivelser men topp lesing om Chocolate Watch Band, the Charlatans og andre band fra San Franciso. Navnet på fanzinen kommer fra Grateful Deads sang med samme navn.

Who Put The Bomp

Greg Shaw sin legendariske fanzine Who Put The Bomp er også god lesing for deg som liker powerpop, sekstitalls beat og garagerock. Han gav ut Flamin Groovies singel “You tore me down” og andre godbiter med punkere som Zeros og the Weirdos, han var også fødselhjelp for den legendariske Pebbles serien for re-utgivelser av glemte godbiter innen garage og psykedelia

Search & Destroy

For deg som liker punk. V.Vale lagde en fanzine med flotte bilder og intervjuet punkere og vanlige folk som William Burroughs, John Waters , J.G. Ballard og Russ Meyer

Shindig! Psych, garage, prog, powerpop, soul, folk…for people who want more!

Dette er også en fanzine som faller i min smak. Det siste nummeret dekker både Gene Clark, the Dillards, Great Speckled Bird og British expolitation movies (beards, birds and bands!) God lesing og mengder med plateanmeldelser med grupper som du ikke leser om andre steder.

Bjødnamål

For deg som vil lese norsk har vi Bjødnamål som er både morsom og godt skrevet om rock og andre viktige ting.

Og her har du resten av fanzinene som du kan låne med deg hjem: Fanziner på biblioteket

Sam Peckinpah’s “Bring me the head of Alfredo Garcia” 1974

En mektig godseier har oppdaget at hans datter er gravid med en av hans menn, Alfredo Garcia. Godseieren blir rasende og ønsker Garcias hode på et fat.

Benny spillt av Warren Oates er en amerikansk bar/bordell-pianist strandet i Mexico. Den ensomme og alkoholiserte antihelten Benny blir involvert i jakten på Alfredo Garcias hode som allerede ligger i jorda. Det blir et blodig kappløp med andre dusørjegere der Benny ender opp med det stinkende hodet som han ønsker skal sikre sin fremtid, et utopisk ønske for en mann som uavhengig av økonomi har fremtiden bak seg.

Filmen fikk særdeles blandet mottakelse når den kom, Wall Street Journal kalte filmen”Grotesk, sadistisk, irrasjonell, obskøn og innkompetent”
For meg er dette et mesterverk på lik linje med ”The Wild Bunch” (1969) og ”Pat Garrett & Billy the Kid”(1973).

Dette er en meget personlig film for “The hard-living, straight-talking maverick” Peckinpah som på mange måter gjennomgår den samme reisen som Benny gjør i filmen, sterkt preget av sine egne alkoholproblemer og indre demoner.

Og for deg som er musikkinteressert kan du jo også få med deg at både Kris Kristoffersen og Donnie Fritts dukker opp underveis.

Peckinpah: ”I did ‘Alfredo Garcia’ and I did it exactly the way I wanted to. Good or bad, like it or not, that was my film.”

Lån filmen i Musikk- og filmbiblioteket

Jamey Johnson er det beste som har hendt Nashville på mange år og et selvfølgelig valg om du har det minste interesse for countrymusikk.
Fra Rolling Stone:“Alabama singer pens gothic honky tonk ballads that would impress Johnny Cash”.

Jamey imponerer meg også med sine skarpe betraktelser fra levd liv. Det første låten på platen ‘High Cost Of Living’ er en klassiker som kan sammenlignes med det beste som Steve Earl har skrevet.
“…My life was just an old routine
Every day the same damn thing
I couldn’t even tell I was alive…”
High Cost of Living er en sang om dyrkjøpt erfaring der dopbruk har tatt overhånd.

“…That southern baptist parking lot
Was where I’d go to smoke my pot
Sit there in my pickup truck and pray
And staring at that giant cross
Just reminds me that I was lost
And it never seemed to point the way
I tell you the high cost of living ain’t nothing like the cost of living high…”

Sangene på denne platen er skrevet etter et samlivsbrudd noe som sikkert preger tekstene. Han sutrer ikke men leverer ektefølte og innsiktsfulle rapporter basert på egne erfaringer. Stemmen kan minne litt om Waylon Jennings når han var som best, bandet er også utrolig bra, så dette er en plate som bør appelere til alle som har det minste interesse for Amerikansk roots musikk.

Les og hør mer om Johnson på hans hjemmeside eller myspace side.

Jepp, jeg og Olav var på Bylarm. Det er jo umulig å rekke over alt, men her er iallfall høydepunktene fra det som jeg fikk med meg. Noen av disse bandene har gitt ut plater, disse er absolutt verdt å sjekke ut. Vi har en del av dem, de andre skal kjøpes inn! Noen av dem er også konsertaktuelle her i distriktet!

Kråkesølv: Ungt rockeband fra Bodø. Indierock som lefler med emo. Fint! Glassklar gitarlyd, ganske flinke til å synge, fine rytmer. Synger på norsk. Slipper debutplate senere i år.

El Cuero: Bra! Midt i blinken for dem å spille på den store Sentrum Scene. Americana-rock i stil med Neil Young og Steve Earle. Kraftfullt!

Children and Corpse playing in the streets: Et merkelig indiepopband frontet av to jenter. Poplåter akompanert med underlige instrumenter. Litt sårt og litt lekent på en gang.

the Captain and me: Et herlig band fra Oslo som kombinerer Country med øst-europeiske takter! Hele 9 stk på scenen på et utall instrumenter, bl.a. kontrabass, mandolin, ukulele, saksofoner, banjo og steel-gitar. Dansbare rytmer og hæla i taket. De slapp nylig sin andre plate, må kjøpes inn, Olav!

Low frequency in Stereo: Vi gikk dessverre glipp av konserten deres på Tou Scene nylig, så flaks at vi fikk se dem spille på den berømmelige Rogalandsfesten på Stortinget. De sviktet ikke, og framførte låter fra sitt ferske og flotte album Futuro på mesterlig vis. To orgler, drivende trommer og masser av fuzz fra gitar og trommer. Og nå synger de jammen og.

First Aid Kit: Dette er de to unge svenske søstrene som fikk en hit med å spille en Fleet Foxes-låt på Youtube. Fikk bare hørt de to siste låtene, men det hørtes bra ut.

Retro Stefson: Ai ai dette var kult! En gjeng med kids fra Island framførte en herlig sjangermiks av funk, rock, disco og pop. Aldri sett så flinke kids spille så tøft! De var dritgode! Gi de en platekontrakt!

the Megaphonic thrift: Et flott rockeband av den alternative sorten, i tradisjonen etter Sonic Youth, Guided by Voices, Yo La Tengo etc. Nå må debutplaten komme snart!

Maribel: Et meget bra shoegaze-band fra Oslo. Pent!

Le Corbeau: Tung og mørk garasjeshoegazerock. Frontmannen Øystein spiller vanligvis gitar i Serena-Maneesh.

I was a king: Jepp, vi måtte jo få med oss vår popynglinger. Latterlig nok skulle Norges mest hypede band spille i Oslos minste lokale. Vi ble stuet sammen med all slags bransjefolk og popkikkere fra det ganske land i en ørliten bar, inkludert en fuktig bajass som yppet til bråk foran scenen. Men de funket likevel.

Hiawata: Deilig gitarbasert engelskspråklig gitarpop fra hovedstaden. Disse har hørt mye på britisk pop. Hadde verden vært rettferdig hadde flere av låtene deres vært hitsingler.

Ebbe på biblå

Sangeren Lux Interior fra Cramps har nylig tatt kvelden og hva passer vel bedre enn å hylle en av hans store inspirasjonskilder.

Jerry Lott med artistnavnet The Phantom ble født nær Mobile, Alabama i 1938 men det skulle drøye til 1958 før han spilte inn denne forrykede rockabilly låten.
Du kan selv forestille deg inspillingen av denne testosteronfylte bomben:
“I’m telling ya”, Lott continued, “it was wild. The drummer lost one of his sticks,
the piano player screamed and knocked his stool over, the guitar player’s glasses were hanging sideways over his eyes.”…og slik låter galskapen også, hør selv:

Dette er ROCK og det var The Cramps også.  Lån Cramps fantastiske konsert film fra 13 juni 1978 “Live at Napa State Mental Hospital” dårlig lyd og en skjelvende kameramann er ikke det minste feil en dag som denne. Kaos og galskap. Sa jeg Rock’n Roll.

Lux Interior : ”Somebody told me you people are crazy, but I´m not so sure about that, you seem to be alright to me”.

Du finner The Phantoms “Love me” og mange andre utsøkte rockabilly låter på disse platene i Musikk- og filmbiblioteket

Bloggurat

Blogg

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Dette er den platen som utvilsomt har blitt spillt flest ganger hjemme hos meg i 2008.

Molinaris debut plate Walking off the map  som kom til ved hjelp av Billy Childish i 2006 var også veldig bra selv om det tok en stund før jeg fikk taket på hans særegne stemme (tenk deg en krysning mellom Patsy Cline og Dylan).

A virtual landslide vokser etter hver gjennomlytting og når låtene først kommer under huden på deg er du hekta.
Molinari skriver utrolig bra låter, tenk deg tidlig sekstitalls og Greenwich Village, men Molinari blir aldrig retro  han er en fornyer av trubadur tradisjonen.

Platen er spilt inn i London-studioet Toe-Rag med analogt utstyr som gir en varm og nært lydbilde. I Came Out Of The Wilderness er første låt og setter standard for resten av låtene som kommer fra denne fantastiske platen.

I Came Out Of The Wilderness kan du høre her:

“>
 

Fristet dette kan du låne platen på Musikk- og filmbiblioteket og gå på konserten i Folken den 30 januar.

Intervju med Pete Molinari

Les mer på Wikipedia  eller besøk hans hjemmeside / myspaceside

“Molinari’s voice and haunting melodies left me feeling that the musical void in the British music scene
will most definitely be filled. He can follow in the footsteps of Dylan and Guthrie” ­ NME

“A singular talent….his distinctive voice and guitar establish him as a Medway Hank Williams.
Worth investigating.” - UNCUT

“The soul of American music distilled into the voice of a Cuban-heeled greaser from the Medway Delta” ­ THE GUARDIAN

“An extraordinary new British talent…4.5/5″ - THE SUN

“A spellbinding, wondrous voice….an amazing album - STOOL PIGEON

“Young, finger-picking, country-blues marvel Molinari has a thrillingly ambiguous voice…
Virtual Landslide is an actual triumph” - TIME OUT

“A superbly realised piece of folk blues heartache” - MOJO

“Sweet-voiced blues-folk…a cherishable artefact even before you fall under the spell of the actual music” - NME