En fotballkamp, inkludert pause varer i 1 time 45 minutter, som jo er omtrent det samme som en spillefilm. Tidsrommet om kveldene, som for min del vanligvis brukes til film, er byttet med Fotball-VM. Her er noen tips til dere som er lei av å se på sytete primadonnaer i vuvuzelastøy.

C.R.A.Z.Y (2005) Overraskende bra canadisk franskspråklig oppvekstdrama i tidsspennet sent 60-tallet og utover 80.-tallet. Den androgyne Zac prøver å finne seg sjæl i en vidt forskjellig søskenflokk. Ikke lett med en macho far og en følsom mor . Filmen følger “den utvalgte” Zac i forskjellige alderstrinn. Fabelaktig spilt med solide filmatiske kvaliteter.

9 (2009) Strålende sci-fi animasjonsfilm. Postapokalyptisk historie som foregår etter en krig mellom menneske og maskin. Filmen har en flott balansegang mellom det mørke og det søte (uten å bli klissete), og mellom et avdempet tempo og det actionfylte. Tim Burton har en finger med på produksjonssiden og estetikken er også “burtonsk”. Dette er med andre ord en fryd for øyet. Gå for blu-ray utgaven på biblioteket hvis du har mulighet, men den finnes også som dvd.

Old Joy (2006): En skikkelig indieperle av Kelly Reichardt om gjenforeningen av to gamle bestevenner på campingtur. De to kompisene befinner seg i vidt forskjellige livsituasjoner. Låtskriveren Will Oldham spiller den ugifte, drømmende og lite målrettede Kurt, mens Mark har hus, samboer og venter sitt første barn. Universelt om vennskap og anbefales  dermed til absolutt alle, men midt i blinken for folk i etableringsfasen. En gang bestevenn, alltid bestevenn.

God fornøyelse!

Her på Musikk og filmbiblioteket har vi etter hvert fått ett godt utvalg dokumentarer. For filmelskere er selvfølgelig også dokumentarer om filmmediet god kost. Filmdokumentarer kan gi oss økt innsikt, komme med gode fortolkninger eller simpelthen gi oss en god dose med Hollywoodsnusk.

Martin Scorsese er ikke bare en høyt respektert regissører, han er også muligens verdens største cineast. Dokumentaren A Personal Journey Through American Movies er nettopp det tittelen skulle tilsi. Med sin gutteaktige glød guider Scorsese oss gjennom forskjellige kapitler, hvor hvert kapittel tar for seg regissørenes ulike roller i filmhistorien. Han har selvsagt mye på hjertet og snakker som vanlig i høyt tempo. Det blir kanskje litt mye med 3 timer og 45 minutter, og som en ekte filmnerd klarer ikke Martin å begrense seg, men dette er likevel gull verdt.

Ted Demme sto blant annet bak Beautiful Girls og Blow før han døde bare 38 år gammel. Hans siste prosjekt derimot var dokumentaren A Decade Under the Influence. Filmen tar for seg et av de viktigste tiårene i amerikansk filmhistorie, nemlig 70-tallet. En ny generasjon filmskapere og deres oppvekst på 60-tallet med blant annet borgerrettighetsbevegelsen, seksuell frigjøring, rock og narkotika brukes som forklaringsfaktorer for hvordan generasjonen skapte mange av filmhistoriens største mesterverk. Atskillig mer tabloid og grafsende, men med fokus på samme tidsepoke er dokumentaren Easy Riders Raging Bull basert på Peter Biskind sin bok med samme navn.

Hollywood har gitt verden en hel del flotte filmer og en haug med gode skandaler. Blant de mest skandaleomsuste herrene i Hollywood (det sier litt) er den mislykkede skuespilleren og vellykkede produsenten Robert Evans. The Kid Stays in the Picture er en biografisk dokumentar som følger Evans sin karriere i store oppturer og ekstreme nedturer med kokain, skilsmisser og mordanklager som ingredienser.

En eksentriker i filmverdenen er den stormannsgale filmskaperen Terry Gilliam ( bla. Brazil, The Fisher King, Twelve Monkeys, Fear & Loathing in Las Vegas). Dokumentaren Lost in La Mancha følger innspillingen av The Man Who Killed Don Quixote. Med stjerner som Johnny Depp, Vanessa Paradis og Jean Rochefort på laget lå det hele an til å bli en grandios filmproduksjon. Innspillingen ble derimot avsluttet etter kun seks dager. Lost In La Mancha karakteriseres som den eneste ”The unmaking of” i filmhistorien.

En absolutt strålende, morsom og rørende dokumentar er Max Wexler sin Tell Them Who You Are. Max er sønn av filmfotograf Haskell Wexler, en Hollywood legende som har jobbet med regissører som Milos Forman, Elia Kazan, John Sayles, Francis Ford Coppola, og Hal Ashby. Dette er en sønns portrett om et kompromissløst filmgeni og en uoppnåelig far. Å se sønnen gå i fars fotspor innen film, samtidig som den eksentriske faren ikke klarer å dy seg ved å gi instrukser underveis virker som en særdeles krevende oppgave. Resultatet derimot, kan Max være stolt av.

Sam Peckinpah’s “Bring me the head of Alfredo Garcia” 1974

En mektig godseier har oppdaget at hans datter er gravid med en av hans menn, Alfredo Garcia. Godseieren blir rasende og ønsker Garcias hode på et fat.

Benny spillt av Warren Oates er en amerikansk bar/bordell-pianist strandet i Mexico. Den ensomme og alkoholiserte antihelten Benny blir involvert i jakten på Alfredo Garcias hode som allerede ligger i jorda. Det blir et blodig kappløp med andre dusørjegere der Benny ender opp med det stinkende hodet som han ønsker skal sikre sin fremtid, et utopisk ønske for en mann som uavhengig av økonomi har fremtiden bak seg.

Filmen fikk særdeles blandet mottakelse når den kom, Wall Street Journal kalte filmen”Grotesk, sadistisk, irrasjonell, obskøn og innkompetent”
For meg er dette et mesterverk på lik linje med ”The Wild Bunch” (1969) og ”Pat Garrett & Billy the Kid”(1973).

Dette er en meget personlig film for “The hard-living, straight-talking maverick” Peckinpah som på mange måter gjennomgår den samme reisen som Benny gjør i filmen, sterkt preget av sine egne alkoholproblemer og indre demoner.

Og for deg som er musikkinteressert kan du jo også få med deg at både Kris Kristoffersen og Donnie Fritts dukker opp underveis.

Peckinpah: ”I did ‘Alfredo Garcia’ and I did it exactly the way I wanted to. Good or bad, like it or not, that was my film.”

Lån filmen i Musikk- og filmbiblioteket

Noen gang hatt en dårlig ide? Brødrene Hanson har en skikkelig dårlig ide på gang (ingen disrespekt og forveksling med musikkgeniene,). Den evigunge filmregissøren Sidney Lumet (født 1924) har derimot hatt mange gode ideer gjennom tidene med filmer som “12 Angry Men”, “Network” og “Dog Day Afternoon” på samvittigheten. Dette er definitivt en av de gode ideene hans.

Tilbake til de dårlige ideene: Amerikas kanskje beste skuespiller, Philip Seymor Hoffman, spiller eiendomsmegler som er gift med Gina, spilt av Marisa Tomei. Han har samtidig utvilket en stygg heroinvane, og lokker med seg lillebror, Hank, spilt av Ethan Hawke, med på å rane foreldrenes juvelforretning (”god” ide, de har jo tross alt forsikring).

Jeg røper neppe for mye når jeg sier at det går ikke helt som planlagt.  Hovedfigurenes dårlige karaktertrekk og handlingsvalg setter dem ut for en rekke forviklinger og  gjør “Before the Devil Knows You’re Dead” til en utrolig medrivende blanding av thriller, “heist”-film og familiedrama.

Magnus

Hva er det med Østerrike? Navnet Fritzl er nok til at hele kloden gir opp håpet om det gode mennesket. Østerriske filmskapere som Michael Haneke og i dette tilfellet, Ulrich Seidl sparer heller ikke på ondskapen i sine filmatiske skildringer.

En betydning av tittelen refererer til de heteste dagene i året. Mange vil straks få gode assosiasjoner til slike dager, men tenk deg litt om; har du noen gang vært nede i Vågen på en slik dag?  En infernalsk hete, et høyt alkoholinntak, lange køer, småknuffing osv. Det er ikke alltid et pent syn, og det får heller ikke fram det beste i rogalendingen (kom plutselig på Arild Reins Hundedagar). Det er slike dager som skildres i en av Wiens forsteder i Seidls bekmørke film. Her behandler menneskene hverandre som du forhåpentligvis aldri ville oppført deg mot din verste nabos illsinte bikkje. Det er klamt og svett, men på en svært realistisk og usexy måte.  Seidl sin dokumentariske stil hjelper heller ikke på magefølelsen.

Det virker som om det har vært en stor vilje til å utforske det “kyniske Europa” på film de seneste årene. Sjekk for eksempel ut Seidls siste film “Import Export”, de siste Fatih Akin filmen “Den andre siden” og “Mot Veggen”, Dardennebrødrenes “Lornas Stilhet” mm. Ta med deg “Dog Days” hjem, men ikke ødelegg fredagskvelden. Spar den til en kjip tirsdag.

Magnus

Etter siste familiedrama var unnagjort i romjulen ble det endelig tid til litt fiktivt drama på skjermen. Hadde egentlig ikke trodd at det mest fengende skulle være en svensk mini-serie om en gjeng ungdommer i Gøteborg.

“Upp till Kamp” utspiller seg i perioden 1965-1976. “Tidskoloritt” har vært et velbrukt ord i norske anmeldelser i år ( Den siste revejakta, Max Manus osv). Jeg får benytte sjansen jeg og: “tidskoloritten i serien er fantastisk!”. Hele første episode og enkelte scener er i svart/hvitt, og gir et autentisk preg. Det politiske klimaet i perioden er defintivt en sentral del av serien. Musikken er også en særdeles viktig ingrediens her. Den fortalte tydeligere enn i vår samtid hvem du var. Fra 1965-76 kunne du være feks. mods, rocker, hippie eller en raddis med kassegitar som gevær. Det spesielle derimot er at du kunne ikke være to ting på en gang. Det ene ekskluderte gjerne det andre. Slikt blir det bra drama av!

Blant de fire hovedkarakterene er favoritten min definitivt Tommy. I begynnelsen av serien er han byens cooleste fyr og frontfigur i Tommy and the Heartbreakers. Han og kompisen Erik viser etterhvert fingen til hjemlandet for å dra til rockens hjemsted, USA. Mens han har fått et velutviklet rusmønster på sin reise, pissa i kryss med Ginsberg i Greenwich Village mm, har imidlertid vennene hans demonstrert mot Vietnam-krigen og utviklet et sterkt hat mot USA.  En venstreradikalisme har vokst fram i Gøteborg. Tommy tror på Stones, The Who og rockens kraft; hans tidligere kjæreste, Lena brenner det amerikanske flagget og tror på musikken som et våpen for å beseire kapitalismen (som hennes partifeller gjentar til det kjedsommelige).

Kampene fortsetter på forskellige arenaer i perioden 1965-76 med de venstreradikales kamp, kamp mot rusavhengighet, verftskrise og fagforeningkamp. Seriens suksess ligger ikke kun som et slags historisk dokument,men også i dens mer universelle problematikk: motstridende forventninger fra ulike sosiale grupperinger; fra foreldre, venner, politiske kamerater. Det er dette som er kjernen i serien, hvor vi treffer fire ungdommer som rives i ulike retninger, i forskjellige perioder av deres unge voksne liv. Skuespillerne formidler dette på fabelaktig vis (de har til og med sneket med seg Corey Parker Robinson fra verdens beste tv-serie,The Wire, i en birolle som krigsmotstanderen Samuel Johnsen).

Dette er en anbefaling (hvis du ikke fikk det med deg).