Musikk- og filmbiblioteket anbefaler

Berekvam anbefaler de beste rockumentarene

Olav Nilsen — Fri, 03 Sep 2010 12:25:23 +0000

Rockedokumentarer er en belastet sjanger. Helt siden Spinal Tap sørget for å blottlegge alt som var latterlig, oppblåst og pretensiøst med rockumentarer og de selvsentrerte artistene de handler om i 1984 har det vært vrient å ta slike filmer seriøst. På mange måter drepte “This is Spinal Tap” en hel sjanger. Alle slike dokumentarer sammenlignes nå automatisk med historien om det fiktive heavybandet med de mange døde trommeslagerne. Da for eksempel Metallica bega seg ut i dokumentarlandskap slik de gjorde med “Some kind of monster” i 2004 fungerte det utelukkende fordi de framsto som enda mer idiotiske og ufrivillig komiske enn Nigel Tufnel & Co. Et annet eksempel på ufrivillig komikk sto Jack White for i gitardokumentaren “It might get loud” nylig. Det som kunne blitt en interessant film og gitarens historie ble langt på vei ødelagt av en usedvanlig fjasete White som blant annet sørger for å drite seg selv ettertrykkelig ut ved å ha med en miniatyrutgave av seg selv i deler av filmen. Heldigvis reddet The Edge og Jimmy Page opp deler av inntrykket med interessante anekdoter fra sine respektive karrierer.

Det finnes heldigvis flere unntak fra regelen om at rockedokumentarer stort sett er vasne monumenter over gigantiske egoer. Her er et lite utvalg:

En av de beste og mest rørende dokumentarene jeg har sett er den sorgmuntre “Anvil! The Story of Anvil” som kom ut i 2008. Det middelmådige bandet fikk en ny vår etter at dokumentarfilmen begeistret kinopublikum verden over, og uansett hva du synes om musikken (middelmådig) så er filmen storartet underholdning. Jeg hadde ikke trodd at en film om et relativt ukjent heavy metal-band kunne gi meg tårer i øynene. Historien om Anvil er imidlertid så sjarmerende, ekte, trist og rørende at man blir oppriktig glad i karakterene:

En annen fortreffelig dokumentar jeg anbefaler på det varmeste er “I am trying to break your heart: A film about Wilco” (2002). I dette tilfellet var dokumentarskaperne selvsagt heldige som ramlet rett inn i et band med store interne problemer. At Wilco i tillegg havnet i klammeri med sitt eget plateselskap hjalp også på. Filmen ble en herlig historie om kunsterisk integritet, tåpelige plateselskaper og ikke minst fantastisk bra musikk:

Dersom du er mer enn en smule interessert i country og særlig i Gram Parsons tragisk korte liv bør du sjekke ut “Fallen Angel”. En ærlig skildring av livet til rikmannsgutten som torpederte The Byrds, oppdaget Emmylou Harris, ble kompis med Keith Richards og revolusjonerte countrymusikken.

Her er en smakebit:

Siden vi er inne på triste dokumentarer i countrylandskapet er det også på sin plass å nevne “Heartworn Highways”. Filmen tar for seg flere av de sentrale aktørene som opererte på utsiden av det etablerte countrymiljøet i USA på 70-tallet. Vi møter blant andre Guy Clark, David Allan Coe og en purung Steve Earle, men det er låtskrivergeniet Townes Van Zandt som sørger for det mest hjerteskjærende øyeblikket med denne versjonen av “Waiting Around to Die“:

I helt andre musikalske landskap har våre islandske venner i Sigur Rós utmerket seg i en årrekke. “Landskap” er et stikkord i dokumentarfilmen “Heima” som ble innspilt på vulkanøya i 2006. Bandet reiser rundt på hjemlige trakter, og spiller på nedlagte fabrikker, forsamlingshus og ute i naturen. Det låter aldeles himmelsk og er særdeles behagelig å hvile øynene på:

Tom Petty & The Heartbreakers kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere. Dokumentarfilmen “Runnin’ down a dream” tar for seg kameratgjengens ferd fra ukjent undergrunnsband i Gainsville til de millionselgende superstjerner. Før jeg så denne dokumentaren var jeg ikke klar over hvor tette bånd det var mellom Petty og hans band, og jeg hadde heller ingen anelse om at mannen bak de mange klassiske rockelåtene var en så eksentrisk bråkmaker. Det er en laaaang dokumentar. Rundt fire timer av livet ditt må du ofre, men tiden går fort i selskap med god musikk og gode historier. Intervjuer med stjerner som Dave Grohl, Stevie Nicks og Eddie Vedder bidrar til å sette Pettys karriere i perspektiv, og filmen nyter særlig godt av at medlemmene selv var flittige med videokameraene tidlig i karrieren:

Er du på utkikk etter en dokumentar som latterliggjør glammetallen på 80-tallet bør du lete opp “The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years“. Paul Stanley, Ozzy Osbourne, Dave Mustaine og Chris Holmes dummer seg ut på rekke og rad, og det er usedvanlig underholdende å se hvor lite selvinnsikt disse superstjernene egentlig har. Filmen kombinerer samtaler med superstjernene med intervjuer med unge og håpefulle metalhoder, og den yngre garden framstår like blåste som sine etablerte forbilder. Det ryktes at Mötley Crüe-biografien “The Dirt” snart skal filmatiseres, og dersom den en gang ser dagens lys vil den sikkert minne en del om “The Decline of Western Civilization Part II”.

Jeg har også kost meg med flere av filmene i Eagle Rock Entertainments serie “Classic Albums”, og anbefaler særlig dokumentarene som omhandler Queens “A Night at the opera”, Deep Purples “Machine Head” og Pink Floyds “Dark side of the moon”.

Min absolutte favoritt i rockumentarsjangeren er imidlertid “The Passing Show – The Life and Music of Ronnie Lane“. Lane skrev seg inn i musikkhistorien som bassist og låtskriver i Small Faces og The Faces og historien om livet hans er virkelig fascinerende. Han gikk sine egne veier på godt og vondt, og han fikk dessverre aldri den honnøren han fortjente mens han levde. Han var en av de virkelig store låtskriverne, noe blant andre Pete Townsend og Eric Clapton forteller om i denne nydelige dokumentarfilmen:

Av Øyvind Berekvam i 24/05/2010

Vi klipper fra http://berekvam.com

Olav Nilsen — Tue, 24 Aug 2010 09:13:31 +0000

Respekt for de eldre

De gamle er eldst, heter det. Det er derfor de er så grå. Nick Lowe er nå 61 år og fortjener et langt større publikum.

En hardnakket myte i Stavangers lille krets av Nick Lowe-fans er at det gråhvite håret og den sløye stilen hans på coveret til det “The Convincer” (2001) var årsaken til at en kjent skjeggete musiker plukket med seg platen fra butikken. Myten er såpass god at jeg nesten ble litt skuffet da den viste seg å være en smule overdrevet. Da jeg for noen dager siden spurte vedkommende musiker om sannhetsgehalten i dette fikk jeg beskjed om at det nok var Checkpoint-sjef Tom Brekke som hadde æren for å introdusere ham for Lowe. “Men dersom jeg hadde sett plata i butikken før dette hadde jeg selvsagt kjøpt den på grunn av coveret”, understreket han.

Det er uansett ytterst sjelden at platekjøp basert på coveret har noe for seg, men i dette tilfellet ville det vært et blinkskudd. Vi burde selvsagt hatt et inngående kjennskap til ham allerede da, men jeg visste lite annet om han enn at han hadde jobbet sammen med Elvis Costello og at han skrev den smått geniale “(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love, and Understanding” mens han spilte i pubrockbandet Brinsley Schwarz på midten av 70-tallet. Den nevnte sangen ble som kjent en hit i den nevnte Costellos versjon. Sangen førte også til at Lowe aldri mer behøver å ha pengeproblemer. Curtis Stigers versjon som ble tatt med på soundtracket til “The Bodyguard” sørget for det.

Mitt første møte med den hvithårede utgaven av Lowe var imidlertid hos den nevnte musikeren i en leilighet på Storhaug. “Dette må dåkk hørra”, lød den usedvanlig bestemte kommandoen. Et surklende orgel gjorde sin entré, en vindskjeiv gitar peip forsiktig og en nikotindyp røst startet sangen med en passe avslappet opptelling før han satte stemningen med kanonlinjene:

You look like butter wouldn’t melt in your mouth
But I know it will, homewrecker
You look like you could take candy from a baby
I’ve seen you do it, homewrecker

No one can wreck a home better than you can
And I should know ’cause I’m a homeless man
All down to you, homewrecker

Da var vi allerede solgt. Da de rålekre trommene entret lydbildet ett minutt og ti sekunder ut i sangen var vi i ekstase.

Det beste fra Nick Lowe på Spotify er samlet her.

Hele “The Convincer” er et mesterlig stykke låtskriverkunst, spekket med tekstmessige gullkorn, godt musikalsk håndtverk og en usedvanlig behagelig produksjon. Lowe er for tiden aktuell med den fortreffelig sammensatte doble samleplaten “Quiet Please…The New Best of Nick Lowe” og i det underholdende innleggsheftet innrømmer mannen at de til tider trøstesløst sørgelige tekstene på albumet i stor grad var selvbiografiske. “All too painfully. And as I’ve discovered, lots of other people recognize themselves in it”, sier han. Så spørs det da hvor sunt det egentlig er å kjenne seg igjen i tekster av denne typen:

With a growing sense of dread
And a hammer in my head
Fully clothed upon the bed
I wake up to the world
That lately I’ve been living in

There’s a cut upon my brow
Must have banged myself somehow
But I can’t remember now
And the front door’s open wide
Lately I’ve let things slide

Heldigvis leverer Lowe disse meldingene innpakket i den nødvendige mengden selvironi. Platen er på mange måter en slags oppskrift på hvordan single menn ikke bør oppføre seg.

Jeg spilte den platen så mye at det tok en stund før jeg begynte å lete etter mer. Etter hvert skaffet jeg meg den nesten like strålende “Dig my mood” og “The Impossible Bird”. Disse to utgjør en utmerket trilogi sammen med “The Convincer”. Du bør selvsagt sikre deg alle tre.

Når du har fordøyd den hvithårede countrysoulutgaven av Lowe er det på høy tid å dukke bakover i mannens varierte karriere. Da er den nye samleplaten et strålende sted å starte. Den starter selvsagt med “(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love, and Understanding“ og dekker alle fasetter av karrieren hans etter det. Lowe har alltid vært en låtskriver av ypperste merke, enten han har laget fantastiske poplåter som “Marie Provost“, “Cruel to be kind” og “American Squirm“, eller vemodige ballader som “You make me” og mesterlige “The Beast in me“. Samleplaten inneholder også en nydelig nedstrippet demo av låten med den originale tittelen “Don’t think about her when you’re trying to drive“. Lowe spanderer også på oss en dvd i samlepakken, sannsynligvis for å lokke folk fra å laste ned ulovlig.

Det er på høy tid at den lille Lowe-fanklubben i distriktet utvides..

Av Øyvind Berekvam 02/04/2009

Lån på biblå, søk her

Return of the bride of…

jesper — Tue, 17 Aug 2010 08:55:20 +0000

Catacombs: In the Depths of R’lyeh

Grunden til at jeg engang fandt frem til dette album var at Cthulhu var på coveret. Så enkelt er det. Det viste sig dog heldigvis også at være et fantastisk godt album, fyldt med knusende tung og stemningsfuld funeral doom. Man skal lige være i humør til det, men så fås det til gengæld heller ikke meget bedre end dette her.

Limbonic Art: Phantasmagoria

Det syvende album fra Limbonic Art ser dem nu reduceret til et soloprojekt, men det har bestemt ikke gjort det dårligere. Der er skruet en del ned for keyboard-kaskaderne denne gang, hvilket klæder numrene på denne udgivelse, men det er stadig de stort anlangte kompositioner der er i højsædet.

Obliteration: Nekropsalms

For et stykke tid siden spillede Obliteration på Tribute og det var en så fin koncert at jeg straks måtte have deres seneste album med hjem. Den viste sig også at være ret så god. Uden-svinkeærinder-dødsmetal med et lækkert grumset og mudret lydbillede.

Morbid Angel: Domination

De fleste jeg kender ville nok pege på Blessed Are The Sick eller Covenant (som ganske rigtigt er gode albums), men jeg har altid syntes at dette var den bedste udgivelse fra Morbid Angel. Fra den slæbende, gurglende Where The Slime Live til den storladne Caesar’s Palace til den afsluttende tyngde i Hatework er dette et fantastisk album synes jeg.

/Jesper

Blood Revolt: Indoctrine

jesper — Mon, 26 Jul 2010 09:22:58 +0000

For et par måneder siden lagde Blood Revolt et enkelt nummer ud på nettet fra deres debut Indoctrine og nu er albummet så endelig kommet. Og ligesom det første nummer lagde op til er hele albummet noget af en oplevelse og er ikke helt nemt at fordøje.

Blood Revolt består af medlemmer fra det hedengangne canadiske band Axis of Advance, Revenge og forsangeren fra Primordial. Sammen har de lavet et album, som er helt anderledes end noget andet der er kommet fra nogle af disse bands og som heller ikke ligner noget andet som jeg nogensinde har hørt før.

Det er ikke rigtig muligt at sætte en genrebetegnelse på Blood Revolt. Den skærende rå lyd og produktionen som helhed leder tankerne hen på black metal. Kompositionen i numrene minder mest om dødsmetal, med deres hyppige temposkift og løbende variationer. Nogle passager er decideret punkede og der sniger sig også både en del doom og lidt sludge ind hist og her. Denne beskrivelse lyder måske som ren stilforvirring, specielt når man tænker på at alt dette er i de samme numre hele albummet igennem, men tilsammen virker det som en helstøbt og sammenhængende affære. Vokalen er heller ikke let at karakterisere, da Alan Averill bruger hele spektret af ren vokal, skrig, growls, messen, tale og hvad han ellers kan finde på for at formidle den fortløbende fortælling gennem albummets otte numre.

Netop vokalen er nok det mest iørefaldende kendetegn for denne udgivelse og uden tvivl det der for de fleste vil være helt afgørende for om det er noget der falder i deres smag. Avarill har en ret særpræget vokal og er ikke bange for at bruge hele bredden af den og det er uden tvivl den som er fokuspunktet for bandet.

Som nævnt er hele albummet en lang historie og musikken sammen med vokalen bruges hele tiden til at underbygge stemningen og fortællingen, hvad enten det er voldsomme blastsektioner til at bevæge det fremad eller de tunge og langsomme segmenter ind imellem de eksplosive energiudladninger.

Alt i alt er Indoctrine et af de bedste og mest unikke albums jeg har hørt i meget lang tid. Det kræver så nok også en del af lytteren at få mest muligt ud af, men det er det hele værd og der er lyttemateriale nok til at holde een beskæftiget i lang tid fremover. Anbefales på det kraftigste til alle, der er glade i bare en eller anden form for metal og ikke er bange for at få rykket lidt ved forestillingerne om hvad der kan gøres med det.

Blood Revolt’s Indoctrine burde være at finde på biblioteket inden længe.

/Jesper

Lovløst mørke

jesper — Tue, 29 Jun 2010 08:22:16 +0000

Svenske Watain har i lidt over et årti været en solid, omend relativt sjælden, leverandør af klassisk nedbarberet og dog udfyldende black metal med et godt greb om både aggressivitet, stemning og simpelthen det at skrue en fængende melodi sammen. I den tid er det blevet til tre komplette albums og nu er deres fjerde album, Lawless Darkness, på gaden. Og det er både en fortsættelse i lige linie fra deres tidligere udgivelser og på samme tid en helt ny vej for bandet.

Heldigvis har de ikke mistet den kompromisløse aggressivitet (hvilket ellers af en eller anden uforklarlig grund altid er det første offer, når bands skal “udvikle” sig), men alligevel synes jeg at der har sneget sig en mere sofistikeret struktur ind i albummets ti numre. Den største forskel er dog produktionen, som er noget mere klar og ikke nær så grumset og beskidt som før. Den vej kunne man dog nok se at det gik, da der også i de senere år er kommet remaster-udgaver af deres gamle albums.

Men det vigtigste er dog at albummets ti numre er en rigtig god blanding af alt hvad Watain gør bedst og at man på intet tidspunkt keder sig i de meget varierede og skiftende numre. Der er faktisk kun et eller to numre, som jeg synes ikke helt lever op til albummets højt satte barre og når jeg lytter til dem separat, står det mere klart at det egentlig er fordi de blot virker kedelige i forhold til den høje standard sat af deres albumfæller (er der noget der hedder det? Nu er der).

Det eneste jeg vil sætte en finger på er dog netop den nævnte produktion på Lawless Darkness. I beslutningen om ikke længere absolut at skulle gøre det grumset og beskidt er det måske blevet lige lidt for pænt og poleret og det har fjernet en smule af den stemning der var på deres tidligere udspil. En gylden middelvej mellem de to havde måske været mere i min smag og gjort det helt perfekt.

Uanset den lille anmærkning skal det dog være klart at Lawless Darkness bestemt er - endnu et - af mine bud på noget der med tiden og gentagne gennemhøringer kan vise sig at være et af de bedste albums i år. Jeg kan ihvertfald uden tvivl anbefale at give det et lyt!

Og en sidste bemærkning: normalt er jeg ret ligeglad med indpakningen af et album og synes oftest i bedste fald det blot er en distraktion til musikken, men jeg kan alligevel ikke lade være med at nævne den lækre digipack. Meget fin! Men den får du jo at se når du låner albummet.

/Jesper

Film vs. Fotball VM

Magnus — Fri, 25 Jun 2010 13:17:59 +0000

En fotballkamp, inkludert pause varer i 1 time 45 minutter, som jo er omtrent det samme som en spillefilm. Tidsrommet om kveldene, som for min del vanligvis brukes til film, er byttet med Fotball-VM. Her er noen tips til dere som er lei av å se på sytete primadonnaer i vuvuzelastøy.

C.R.A.Z.Y (2005) Overraskende bra canadisk franskspråklig oppvekstdrama i tidsspennet sent 60-tallet og utover 80.-tallet. Den androgyne Zac prøver å finne seg sjæl i en vidt forskjellig søskenflokk. Ikke lett med en macho far og en følsom mor . Filmen følger “den utvalgte” Zac i forskjellige alderstrinn. Fabelaktig spilt med solide filmatiske kvaliteter.

9 (2009) Strålende sci-fi animasjonsfilm. Postapokalyptisk historie som foregår etter en krig mellom menneske og maskin. Filmen har en flott balansegang mellom det mørke og det søte (uten å bli klissete), og mellom et avdempet tempo og det actionfylte. Tim Burton har en finger med på produksjonssiden og estetikken er også “burtonsk”. Dette er med andre ord en fryd for øyet. Gå for blu-ray utgaven på biblioteket hvis du har mulighet, men den finnes også som dvd.

Old Joy (2006): En skikkelig indieperle av Kelly Reichardt om gjenforeningen av to gamle bestevenner på campingtur. De to kompisene befinner seg i vidt forskjellige livsituasjoner. Låtskriveren Will Oldham spiller den ugifte, drømmende og lite målrettede Kurt, mens Mark har hus, samboer og venter sitt første barn. Universelt om vennskap og anbefales dermed til absolutt alle, men midt i blinken for folk i etableringsfasen. En gang bestevenn, alltid bestevenn.

God fornøyelse!

Tilbakelent sommermusikk

Olav Nilsen — Wed, 23 Jun 2010 10:53:09 +0000

Laid back musikk som passer til sol og slappe dager i hagen eller på landet uten stress og mas er det som gjelder nå. Liggende i hengekøya med en kald øl i neven hører jeg gjerne på artister som:

Lightnin’ Hopkins, J.J. Cale, Bobby Charles, Jim Ford, Larry Jon Wilson og Charlie Rich… Country-Soul, Blues, Reggae og Southern Soul er ofte det som ligger øverst i platebunken når sommeren endelig har kommet.

Jeg begynner med Tony Joe Whites ”Home made ice cream”

“…I can see those lightning buzz and the river flow

There’s an old harmonica playing soft and low

And folks back home out on the front porch
Eating homemade ice-cream…”

Kunne like gjerne valgt kuttet “Lazy” fra same plate som setter stemningen for en lat dag i hagen.

Neste låt Doug Sahm & The Sir Douglas Quintet “Stoned faces don’t lie” er heller ingen låt du stresser til.

Låt nr. 3 “That Boy” med Mofro fra deres album Lochloosa er en småfunky sak som øker tempoet et lite hakk.

”All good things will come to pass” er en soulaktig låt med Lonnie Mack som har en litt The Band feeling.

“Fire and Brimstone” med Link Wray er neste, nå begynner jeg virkelig å svette og det er på tide å kjøle seg ned med

Larry Jon Wilsons “Choopee River Bottomland“.

Fantastisk country-soul med Jim Ford og hans “Sounds Of Our Time” kommer jeg heller ikke utenom.

Med Jerry Reeds “Amos Moses” er festen in the swamps of Storhaug ikke langt unna.

Når jeg først er i området passer det godt med “Cajun Moon” og J.J. Cale.

Er det blitt kveld og like varmt da er det tid for Dr. Johns “Such A Night“.

Ungene sover nå og jeg tar frem “Loser’s Coctail” med Dick Curless.

Når det nærmer seg slutten på kvelden fader det hele ut til “The Dark End Of The Street” med Dan Penn.

Alle de andre låtene jeg gjerne spiller en slapp dag i hagen og til en påfølgende hagefest finner du her:

http://open.spotify.com/user/musikkbiblioteket/playlist/3WW2fY1pmnjaRJh8fD1Isi

Noen andre bra plater du kan låne fra Musikkbiblioteket:

Bobby Charles - Bobby Charles
Clarence Carter - Snatching It Back
Dan Penn - Nobody’s Fool
Donnie Fritts - Prone to Lean
Doris Duke - I’m a Loser: The Swamp Dogg Sessions
Eddie Hinton - Very Extremely Dangerous
Etta James - Tell Mama: The Complete Muscle Shoals Sessions
J.J. Cale – Naturally
Jim Ford - Harlan County
Joe Simon - Monument of Soul
Johnny Adams - The Sweet Country Voice Of Johnny Adams
Larry Jon Wilson - New Beginnings/Let Me Sing My Song to You
Lee Moses - Time and Place
Lightnin’ Hopkins - Mojo Hand: The Anthology
Lonnie Mack - The Hills of Indiana
Spencer Wiggins - The Goldwax Years
Toussaint McCall - Nothing Takes the Place Of You (The Ronn Recordings)

Olav ønsker deg en

GOD SOMMER

Bride of 5 metalalbums mere du skal høre

jesper — Tue, 18 May 2010 09:13:02 +0000

… og her var så fem bestemt lytteværdige albums mere i bibliotekets samling, når nu jeg var så doven sidst:

Mistur: Attende

Mistur så jeg på Inferno og blev meget begejstret for deres melodiøse, men stadig grovkornede folk/black og nu har vi så fået deres første album, Attende, på biblioteket.

Void of Silence: Human Antithesis

Italiensk melankolsk doom, men på dette album med Alan Averill på vokalen og så er det jo per definition et lyt værd. Senere på året kommer også den første udgivelse med hans nyeste sideprojekt, Blood Revolt, hvilket jeg glæder mig meget til.

Limbonic Art: Ad Noctum Dynasty of Death

Nu når Limbonic Art er lige på trapperne med deres nye album, kan man mens man venter finde deres gamle albums fyldt med synthbåret snørklet black metal frem igen.

Einherjer: Blot

Det efter min mening bedste fra en række af albums med Einherjer, som jeg ellers synes desværre er noget svingende i kvalitet på deres udgivelser. Men her fungerer det hele rigtig fint.

Cannibal Corpse: Evisceration Plague

Nyeste album fra Cannibal Corpse, Evisceration Plague, er mere af det samme som de har udgivet de sidste tyve år. Jeg er stadig mest glad for de gamle udgivelser med Chris Barnes på vokalen, men man kan alligevel ikke komme uden om disse glade folk.

/Jesper

5 metalalbums mere du skal høre

jesper — Wed, 05 May 2010 10:49:13 +0000

Så der ikke går helt inflation i det, så tager vi lidt færre denne gang, men det betyder ikke at der er blevet færre gode ting at lytte til!

Svartsot: Mulmets Viser

Viking/Død med fløjte, mjød, økser og hvad der ellers hører sig til på dette andet album fra Svartsot. Godt til den rette stemning i festligt lag. Ikke helt så god som Ravnenes Saga, men værd at lytte til.

Kvist: For Kunsten Maa Vi Evig Vike

Knitrende guitarlyd og insisterende snørklede numre tilsat fint afbalancerede keyboardflader er indholdet af Kvists første album fra ‘96. Det eneste minus er at de aldrig lavede mere end dette ene album.

Bal-Sagoth: The Cthonic Chronicles

Dette er et album som jeg skiftevis synes er latterligt og også holder af, i alt dets overdrevne teatralske udfoldelse. Ihvertfald en oplevelse af den mere specielle slags!

Ragnarok: Blackdoor Miracle

Ragnarok er gode nok i sig selv, men dette album med Høst fra Taake på vokalen er lige det hak bedre end de andre albums efter min mening.

In Flames: The Jester Race

Før In Flames faldt i numetal-breakdown-teenageangst-fælden kunne de faktisk lave rigtig god musik og dette album er et af de få beviser.

/Jesper

Kort mimring med liten konsertanmeldelse

Lars Gundersen — Tue, 04 May 2010 11:57:37 +0000

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tingen blir at en fremdeles venter og det kan bli enerverende etter en stund. Tilbake til det jeg husker som 1985, hvor jeg stod i 2. Etasje på Sting. Der lå på den tiden platebutikken Toots. Det var den beste platebutikken i distriktet, fordi den drev med parallellimport og fikk inn plater fra USA og Canada som andre butikker ikke fikk tak i. Akkurat denne dagen hvor jeg var innom hadde jeg ingen klar formening om hva jeg skulle kjøpe. Tilfeldig plukket jeg frem en plate med mykt plastomslag rundt, de myke var de kjipeste, og det viste seg å være Imperiets Blå Himlen Blues. Jeg kjøpte den og den viste seg å være så bra at en av mine bedre kompiser lånte den og aldri leverte den tilbake. Like fullt var jeg frelst. LP`en etter hadde navnet Synd og var om mulig bedre. Så kom det engelskspråklige Imperiet og det ble altfor ufrivillig morsomt. Siste studioalbum ble Tiggarens Tal i 1988. Blå Himlen Blues ble altså min kompensasjon for at jeg gikk glipp av Imperiet live på diskoteket Replace i 1985.

Så går det litt over 20 år og jeg hørte Thåströms tredje siste soloalbum, Skebokvarnsvej 209 og var ikke veldig imponert. Neo-blues(vet ikke helt hva det egentlig er, men det passer inn i sammenhengen)på svensk, nei takk ! Hans siste soloalbum kom i fjor. Kärlek Är För Dom var uten tvil fjorårets beste plate, hørt med mine ører, og så kom nyheten, som disiplene også fikk høre engang i tiden, Han kommer tilbake. I dette tilfellet 30.04. 2010.

Med forhåndskjøpt billett og med skyhøye forventinger var jeg der når miraklet åpenbarte seg. Og en skulle tro at med 25 års oppsparte forventninger burde jeg bli skuffet. Så var definitivt ikke tilfelle. Et eksempel er sangen Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce (Gun Club) hvor jeg ikke liker albumversjonen, live var det hinsides genialt. Imperiesangen Hon är religion var sjelsettende og når Var e vargen kom var det tid til å røyke fire kjappe trekk, siden jeg aldri har likt den sangen. Den pompøse versjonen av Kärlek Är För Dom fikk meg allikevel, for første gang noensinne, til å synge høyt med. Kort biografi med litet testamente er Thåströms skrifte til publikum og kan ikke beskrives på noen fornuftig måte. Så i løpet av halvannen time en fredagskveld hadde også jeg endelig fått sett lyset(bokstavelig talt).