Noen favoritter som overlevde 80-tallet Del 4
På attenårsdagen fikk jeg en LP av hun (som senere fortalte meg at vi bare skulle være venner og at hun ikke ville bli sammen med meg om jeg så skulle ende opp som den siste ”mannen” på jord) som jobbet i Sandnes tredje beste platebutikk, av tre. Det var kanskje ikke den mest vellykkede bursdagfeiringen jeg har opplevd, men det ene albumet gjorde hele forskjellen.
Albumet det er snakk om var debutplaten til Lloyd Cole and the Commotions og heter Rattlesnakes. En plate full av britisk gitarpop, med tekstlige referanser til bl.a. 2CV, Simone de Beauvoir, klassiske filmer og Norman Mailer. Og hvis en ser opp til parentesen så avsluttes platen med sangen Are You Ready to be Heartbroken ? En plate som direkte var med på å forhindre at det platekjøpende ikke helt druknet i steril synthpop(ikke at det er noe galt med det, men alt til sin tid).
Året etter kom platen Easy Pieces. De fleste kritikerne konkluderte med at dette var en altfor rask, glatt og lite gjennomtenkt oppfølger til Rattlesnakes. Jeg er ikke enig. Denne platen fant jeg mye mer umiddelbar og lettere tilgjengelige. Pluss at denne inneholder noen virkelig bra popsanger. Eks. : Lost Weekend, Pretty Lost og Brand New Friend ( jeg hadde selvfølgelig klart å bli ulykkelig forelsket i en ny jente og i Brand New bag nevnes, foruten Jesus and Me, Jane også legger en til en n).
Det går to år til og så kommer platen som skal bli bandets store kommersielle gjennombrudd. Produsert av Ian Stanley, som hadde produsert storselgerne Tears for Fears tidligere, og bar den selvoppfyllende tittelen Mainstream. Problemet blir bare det at den slaktes av kritikerne og ergo så får ikke platekjøperne somlet seg til å kjøpe dette, i mine øyne, mesterverket. Av alle Lloyd Cole`s plater er det uten tvil denne jeg har hørt mest på. Konsekvensen av dette blir at Lloyd Cole oppløser the Commotions og han går solo.
Det går tre år til og det er blitt 1990. Cole`s selvtitulerte soloalbum kommer ut. Her har han samlet et band bestående av Fred Maher (bl.a. Scritti Politti), Robert Quine (Richard Hell and the Voidoids og Lou Reed) og Matthew Sweet på bass. Dette er et album hvor alle de riktige ingrediensene er tilstede og allikevel ingenting nytt å melde. Bra sanger som han gjort bedre før og masse vellyd. De to sangene jeg synes skiller seg ut er No Blue Skies og What do You Know about Love som igjen blir en del av mitt personlige soundtrack på denne tiden.
I 1991 kommer Don`t Get Weird on Me Babe. Hvor den ene LP siden er spilt inn med Dublin symfoniorkester. I 1993 kommer Bad Vibes med innslag av synth og psykedelia. Cole`s karriere går ikke fremover men snarere den veien høna sparker. Det kom en plate til på nittitallet, Love Story. Det nye årtusenet begynner og for å feire det kommer Cole med albumet The Negatives. I 2001 kommer albumene Etc en samling av coverversjoner og demoer og det instrumentale/ambiente albumet Plastic Wood med Cole alene. I 2003 kommer Music in a Foreign Language. Og hans hittil siste Anti Depressant kom i 2006. Det virker det som skulle til for å få fart på Cole`s karriere var et nytt årtusen. Ikke at han har skiftet stil i særlig stor grad, men snarere at det har kommet et nytt publikum til som verdsetter kvalitet.
Stikkord: genial pop, Legg til nytt stikkord