Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tingen blir at en fremdeles venter og det kan bli enerverende etter en stund. Tilbake til det jeg husker som 1985, hvor jeg stod i 2. Etasje på Sting. Der lå på den tiden platebutikken Toots. Det var den beste platebutikken i distriktet, fordi den drev med parallellimport og fikk inn plater fra USA og Canada som andre butikker ikke fikk tak i. Akkurat denne dagen hvor jeg var innom hadde jeg ingen klar formening om hva jeg skulle kjøpe. Tilfeldig plukket jeg frem en plate med mykt plastomslag rundt, de myke var de kjipeste, og det viste seg å være Imperiets Blå Himlen Blues. Jeg kjøpte den og den viste seg å være så bra at en av mine bedre kompiser lånte den og aldri leverte den tilbake. Like fullt var jeg frelst. LP`en etter hadde navnet Synd og var om mulig bedre. Så kom det engelskspråklige Imperiet og det ble altfor ufrivillig morsomt. Siste studioalbum ble  Tiggarens Tal i 1988. Blå Himlen Blues ble altså min kompensasjon for at jeg gikk glipp av Imperiet live på diskoteket Replace i 1985.

Så går det litt over 20 år og jeg hørte Thåströms tredje siste soloalbum,  Skebokvarnsvej 209 og var ikke veldig imponert. Neo-blues(vet ikke helt hva det egentlig er, men det passer inn i sammenhengen)på svensk, nei takk ! Hans siste soloalbum kom i fjor. Kärlek Är För Dom var uten tvil fjorårets beste plate, hørt med mine ører, og så kom nyheten, som disiplene også fikk høre engang i tiden, Han kommer tilbake. I dette tilfellet 30.04. 2010.

Med forhåndskjøpt billett og med skyhøye forventinger var jeg der når miraklet åpenbarte seg. Og en skulle tro at med 25 års oppsparte forventninger burde jeg bli skuffet. Så var definitivt ikke tilfelle. Et eksempel er sangen Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce (Gun Club) hvor jeg ikke liker albumversjonen, live var det hinsides genialt. Imperiesangen Hon är religion var sjelsettende og når Var e vargen kom var det tid til å røyke fire kjappe trekk, siden jeg aldri har likt den sangen. Den pompøse versjonen av Kärlek Är För Dom fikk meg allikevel, for første gang noensinne, til å synge høyt med. Kort biografi med litet testamente er Thåströms skrifte til publikum og kan ikke beskrives på noen fornuftig måte. Så i løpet av halvannen time en fredagskveld hadde også jeg endelig fått sett lyset(bokstavelig talt).

Dette innlegget ble publisert tirsdag, 4. mai, 2010 kl. 12:57 og lagret under Ukategorisert. Du kan følge opp kommentarer til dette innlegget via RSS 2.0-stømmen. Du kan legge igjen en kommentar eller sende et tilbaketråkk fra din egen side.