På attenårsdagen fikk jeg en LP av hun (som senere fortalte meg at vi bare skulle være venner og at hun ikke ville bli sammen med meg om jeg så skulle ende opp som den siste ”mannen” på jord) som jobbet i Sandnes tredje beste platebutikk, av tre. Det var kanskje ikke den mest vellykkede bursdagfeiringen jeg har opplevd, men det ene albumet gjorde hele forskjellen.

Albumet det er snakk om var debutplaten til  Lloyd Cole  and the Commotions og heter Rattlesnakes. En plate full av britisk gitarpop, med tekstlige referanser til bl.a. 2CV, Simone de Beauvoir, klassiske filmer og Norman Mailer. Og hvis en ser opp til parentesen så avsluttes platen med sangen Are You Ready to be Heartbroken ? En plate som direkte var med på å forhindre at det platekjøpende ikke helt druknet i steril synthpop(ikke at det er noe galt med det, men alt til sin tid).

Året etter kom platen Easy Pieces. De fleste kritikerne konkluderte med at dette var en altfor rask, glatt og lite gjennomtenkt oppfølger til Rattlesnakes. Jeg er ikke enig. Denne platen fant jeg mye mer umiddelbar og lettere tilgjengelige. Pluss at denne inneholder noen virkelig bra popsanger. Eks. : Lost Weekend, Pretty Lost og Brand New Friend ( jeg hadde selvfølgelig klart å bli ulykkelig forelsket i en ny jente og i Brand New bag nevnes, foruten Jesus and Me, Jane også legger en til en n).

Det går to år til og så kommer platen som skal bli bandets store kommersielle gjennombrudd. Produsert av Ian Stanley, som hadde produsert storselgerne Tears for Fears tidligere, og bar den selvoppfyllende tittelen Mainstream. Problemet blir bare det at den slaktes av kritikerne og ergo så får ikke platekjøperne somlet seg til å kjøpe dette, i mine øyne, mesterverket. Av alle Lloyd Cole`s plater er det uten tvil denne jeg har hørt mest på. Konsekvensen av dette blir at Lloyd Cole oppløser the Commotions og han går solo.

Det går tre år til og det er blitt 1990. Cole`s selvtitulerte soloalbum kommer ut. Her har han samlet et band bestående av Fred Maher (bl.a. Scritti Politti), Robert Quine (Richard Hell and the Voidoids og Lou Reed) og Matthew Sweet på bass. Dette er et album hvor alle de riktige ingrediensene er tilstede og allikevel ingenting nytt å melde. Bra sanger som han gjort bedre før og masse vellyd. De to sangene jeg synes skiller seg ut er No Blue Skies og What do You Know about Love som igjen blir en del av mitt personlige soundtrack på denne tiden.

I 1991 kommer Don`t Get Weird on Me Babe. Hvor den ene LP siden er spilt inn med Dublin symfoniorkester. I 1993 kommer Bad Vibes med innslag av synth og psykedelia.  Cole`s karriere går ikke fremover men snarere den veien høna sparker. Det kom en plate til på nittitallet, Love Story. Det nye årtusenet begynner og for å feire det kommer Cole med albumet The Negatives.  I 2001 kommer albumene Etc en samling av coverversjoner og demoer og det instrumentale/ambiente albumet Plastic Wood med Cole alene. I 2003 kommer Music in a Foreign Language. Og hans hittil siste Anti Depressant kom i 2006. Det virker det som skulle til for å få fart på Cole`s karriere var et nytt årtusen. Ikke at han har skiftet stil i særlig stor grad, men snarere at det har kommet et nytt publikum til som verdsetter kvalitet.

Det er 1985 igjen og en av de vakreste musikalske åpenbaringene blir meg til del. Av en eller annen grunn blir jeg lurt til å kjøpe albumet Steve McQueen og gitt ut av bandet Prefab Sprout .  Det var bandets andre plate. Platen ble utgitt på CBS labelen Kitchenware Records og har endt opp med å bli et av mine beste platekjøp noensinne. Prefab Sprout ble dannet i Newcastle 1977. De to viktigste medlemmene var Paddy MacAloon, som skriver alle bandets sanger, vokal, gitar og piano og nå er bandets eneste medlem, og broren Martin på bass. Senere kommer Neil Conti på trommer og Wendy Smith på englevokal.

Prefab Sprout`s første plate Swoon og kom i 1984. En plate med intrikate popmelodier og med tekster skrevet av en som helt klart hadde lest flere bøker enn meg. Obskure henvisninger til Knut Hamsun bøker jeg knapt har hørt om og lignende. En plate en kan si ikke er helt umiddelbart fengende, men med noen øyeblikk hvor en ikke tenker for mye på hvor ignorant en er. Helt motsatt blir det da med Steve McQueen, hvor alle de 10 sangene (11 på cd`en) er mer enn tidvis geniale. Platen var produsert av øyeblikkets storhet, Thomas Dolby ( Joni Mitchell Dog eat Dog 1985).

Det som var ment å være oppfølgeren til Steve McQueen, den nedstrippede og uten Dolby, Protest Songs kom i 1989. Det er en lavmælt plate og den savner de helt store sangene og det faktum at den rent produksjonsmessig lider under savnet av Dolby. Den ble også utgitt som om den var en godt bevart hemmelighet. Allikevel er det på denne platen en finner en av de vakreste sangene Paddy McAloon noensinne har skrevet, nemlig Dublin.

Året før Protest Songs kom albumet From Memphis to Langley Park hvor en får et innsyn i McAloon`s fascinasjon av amerikansk popkultur og USA. Referanser til Elvis  i King of Rock `n`Roll (hvordan noen kommer opp med refrenget Hotdog, Jumping Frog, Albuquerque er meg en gåte) og et oppgjør med tematikken i Bruce Springsteen`s tekster i Cars and Girls. Flere bra sanger, men sett på som den svakeste av Prefabs utgivelser også av bandet selv.

For å rette opp inntrykket From Memphis må ha gitt gir Prefab Sprout ut det musikalske overflødighetshornet Jordan: The Comeback i 1990. 19 sanger på en og samme LP er nesten sånn at en går Napalm Death og John Zorn`s Naked city i næringen m.h.t. antall sanger på et og samme album. Den musikalske variasjonen er enorm og kan best representeres med så forskjellige sanger som Jesse James Symphony, Jesse James Bolero og Doo-Wop in Harlem. Den eneste innsigelsen jeg kan komme opp med er at det nesten blir for mye av det gode, men det blir vel å regne for sutring.

Så går det syv år før albumet Andromeda Heights blir gitt ut. Tittelen viser til navnet på McAloon`s hjemmestudio. Dette albumet starter friskt med Electric Guitars og A Prisoner of the Past, men resten av sangene drukner i den velproduserte lyden. Dette skyldes vel til en viss grad at McAloon utvikler en mer og mer altomfattende perfeksjonisme. Og at det er rundt denne tiden at han får store helseproblemer.

De dårlige nyhetene en fikk når The Lone Gunman and other Stories kom ut i 2001 var at Wendy Smith hadde forlatt bandet. Hun hadde valgt å prioritere sin førstefødte fremfor å gjøre jobben sin. McAloon hadde igjen vendt tilbake til USA og laget en western inspirert plate. Noe som kan sies å være vellykket. Country ligger ikke veldig langt unna det Prefab har spilt tidligere, men ikke sånn at dette er en rendyrket countryplate. Det er tekstene som først og fremst formidler følelsen av å være i det ville vesten. Dette er en plate som vokser jo mer en hører den og inneholder også den mest enerverende sangen McAloon noensinne har utgitt, Farmyard Cat.

Så kommer en til noe av det beste som har skjedd på musikkfronten i 2009. Prefab Sprout utgir Let`s Change the World with Music. Dette er en plate opprinnelig ment utgitt som oppfølgeren til Jordan : The Comeback i 1992, men som av forskjellige grunner ikke ble det. Prefab består nå av Paddy McAloon alene. Han har vært gjennom alvorlige sykdomsperioder og lider av en hemmende tinnitus. Jeg har bare hørt denne platen en ca 20 ganger og den blir bare bedre og bedre. Tekstene er gjennomgående preget av religiøse metaforer og det vil gjøre den til den beste kristenpopplaten jeg noensinne har hørt, selv om McAloon ikke selv har hevdet å ha utgitt en kristen plate. Her er en nå kommet gjennom alle Prefab Sprout`s utgivelser og en kan bare vente i spenning om hvorvidt det kommer nye album.