Ålreit – jeg overlevde bylarm i også. Nå har jeg brukt vinterferien til å fordøye inntrykkene og oppdager at jeg har sett mye som dessverre ikke har her på biblå, derfor har jeg sett meg nødt til å lage en liten liste til mister innkjøpssjef Olav Nilsen. Værsegod!

Rubik (fi) - Dada Bandits (2009) , Bad Conscience Patrol (2007)

Noe av sjarmen med Bylarm og detslike er at man helt tilfeldig kan dette inn på konserter med band man aldri har hørt om og som man umiddelbart forelsker seg i. Kanskje er dette den viktigste grunnen til at jeg drar på sånne ting. I år skjedde dette på fredagen, da jeg tilfeldig stakk innom Revolver, en mørk og fuktig kjeller litt sånn utenfor det sedvanlige bylarmtråkket.  Den lille scenen var overfylt av all verdens instrumenter: synther, blåsere, gitarer, trommer og all slags.  Etter hvert dukket det opp 8 stk finner som plasserte seg så godt de kunne på den bittelille scenen. Her snakker vi skrangleorkester, men med ganske tjukk og feit indielyd, ikke redd for å synge stort. Låtene kunne minne om australske Architecture in Helsinki (!) på sitt beste, bare med tjukkere lyd. Dessuten hadde de en herlig vokalist i front som virkelig kunne synge. Det var prikken over i-en (i for indie, selvsagt).  Jeg digget hver låt og gikk ut med et salig flir. NRKs lydverket skal visst ha oppdaga disse i fjor. Jeg kaster meg på kjøret. Disse må på lista, Olav!

Oh No Ono (dk) - Eggs (2010) , Yes (2006)

Disse danskene hadde jeg heller ikke lagt seg spesielt på minnet på forhånd, og samme dag de spilte fikk jeg et tips fra Stavanger-dansken Jesper Brodersen:  ”Du skal vel på Oh No Ono? Det er mitt band!! ”  Utenom å administrere Nordic Music Week styrer nemlig Brodersen på med Morningside Records, som blant annet gir ut dette bandet.  Forresten så hadde også et nylig sideoppslag i Mojo lagt seg delvis på minnet. På scenen i Samfunnssalen – samme sted som jeg en gang i tiden sleit meg igjennom gørrkjedelige ex.phil forelesninger - ser vi en mildt sagt fargerik gjeng. En slags hippieutgave av donkeyboy dundrer løs med helskrudd psykedelisk pop. Ja psykedelisk – her var det all salgs varierte temaer som avløste hverandre – og med vokal i babystil.  Tenkte litt på animal collective faktisk – bare med ’”skikkelige” instrumenter.  Så kjøp inn Olav! 

Asha Ali (Sv)- Asha Ali (2006), Hurricane (2009)

Denne svenske damen med etiopisk opprinnelse hadde jeg fått tips om på forhånd. Flott sunget, flotte soullåter spilt av et lite og konsist band på Mono. Ali ga virkelig av seg selv på scenen- hun synger råflott – og beklager klisjé men jeg må si, rett fra hjertet.  Vi har ikke platene hennes Olav, skandale!  Etter noen kjappe gjennomlyttinger på spotify utmerker spesielt debutalbumet seg meget bra. En  indiesoul dronning!

Empty bottles broken hearts  Stone Cold Mountain (vinylsingel, 2008)

Dette er et herlig bergensbasert countryband som spiller country slik du liker det, Olav, på gamlemåten. Merkelig at du egentlig ikke har tapetsert kontoret ditt med vinylsingelen deres!   -  Vanligvis kjøper vi ikke inn vinyl – men hallo denne må inn i lokalsamlingen! Vi har en mann med! Godeste Larsi! (Lars Arne Lindland) spiller glitrende sologitar og lirrer av seg klassiske contry-licks i låt etter låt. Resten av bandet følger med på kassegitarer, mandolin og en enslig skarptromme. En av deres store styrker er at de har fire vokalister som veksler på å være hovedvokalist – det gir god variasjon . Dette er good feeling over hele fjøla. Når de i tillegg varter opp med lekeslåssing på scenen så blir man frelst!

The Megaphonic Thrift – Decay Decoy (2010)  Utgivelsedag i dag, 1. mars!    Dette er real støy pop av den gode sorten, i samme gate som Sonic Youth.  Jeg har fulgt med på frontmann Richards siden forløperbandet Stereo 21 spilte på Bylarm stabvanger i 2005, og det er skikkelig digg at det endelig har ute et album.   På bylarm så jeg konserten de gjorde på Blå sammen med Støymann Sten Ove Toft. Jeg sto skrekkslagen i front og kjente beina i kroppen vibrere av det helt syke lydtrykket fra scenen. Det var jæklig tøft men konklusjonen var vel etterpå at de egentlig klarer å lage nok bråk på egenhånd.

Serena Maneesh - S-M No 2: Abyss In B Minor   (Ute 22.03.2010)

En enda mer etterlengtet utgivelse!  En enda mer sykere konsert på bylarm. Låter ulikt alt annet, et salig svir av en annen verden.

Casiokids –  Topp stemming på lokal bar  (2010)

Har endelig gitt ut album med de helt supre singlene de ga ut i fjor og året før.  Veldig kult for oss som fortsatt liker å holde musikk i hendene, og enklere å pushe det på barn, eldre og andre folk. Dette er helt topp popmusikk, man må bare danse eller vagge med.  På bylarm hadde de et fullstappet Rockefeller i sin hule hånd, og det var herlig å se og høre på. Dessuten: lokalsamlingalarm!   (kanskje også for Megaphonic Thrift også, Feddi i Casiokids spiller jo også der) .

Tellusalie – Man across the ocean (2009)   Hvorfor har vi ikke denne? Tror de har vært i indieleia tidligere men nå spiller de rock for voksne menn (og damer).   Fikk så vidt sett de på Parkteateret, og det hørtes bra ut. Skal høre de igjen i sommer på Egersund Visefestival og jeg kjenner jeg gleder meg.

Efterklang (dk) – Magic Chairs (2010)

Ny plate fra denne danske gjengen.  Fik de med meg da de spilte i floketeateret (den gamle operaen) Sykt gode stoler! Behagelig musikk!

Joensuu 1685 (Fi) - Joensuu 1685  (2008)

Fikk så vidt med meg denne fisnke trioen.  Bråkerock av den lange sorten. Frontmannen veksla mellom gitar (med fire forsterkere, i hvert sitt hjørne av scenen) og orgel, deilige greier.  Det hørtes bra ut, men ørene mine var på det tidspunkt slått lett bevisstløse av Purified in blood var det vel.  Sånn sett har jeg tro på at plata deres, som er produsert av 22 Pistepirkos Asko Keränen kan være bra. Kjøp inn!

Purified in blood – Under black skies (ute 26.4.2010)

Jepp – gutta fra Hommersåk gjorde jobben på Rockefeller.  For dem som liker metal og slikt er det bare å glede seg.  Dessuten spiller svogeren min orgel på plata, ha!

The List – twentysix  (ute i dag!  1.03.2010. Kun vinyl)

Disse gutta fra vår egen by hadde ikke all verdens utgangspunkt på Bylarm – klemt oppi et hjørne på en kafé på Grünerløkka med et minimini-anlegg og oppsett.  Men det er jammen verdt å sjekke ut de nye låtene som de har sluppet nå, blant annwet på vinyl. Dette må vi skaffe, Olav!

Ellers fikk jeg med meg som er verdt å nevne (men de er ikke helt albumklare ennå) :

Kathinka - Herlig indierocktrio fra Bergen!

Pica Pica – pent, rolig og mystisk jenteprosjekt  - hadde litt for stort band med seg på bylarm , men hvert å sjekke ut! Har gitt ut en EP på undergrunnslabelen Oslo Grammofon.  Håper det kommer album!

Skjelvekommode – jepp jepp – vi liker dette.  Gleder oss til plate som skal komme! 

Martin Rinde (Poor Edward)  og Hovering Orville – Fine viser fra folk vi kjenner, som jeg såvidt fikk med meg mellom pannekakene på Grünerløkka.  Vi har platene deres! 

Line Larsen  -   Sorry Line, men dette ble den siste konserten for meg på lørdagen og jeg var helt skutt! Klarte bare to-tre låter før jeg krøyp til køys. Heldigvis får jeg en ny anledning når dere spiller på Musikkbiblioteket 20. Mars! (Sony Music har nettopp gitt ut en singel med Lene Larsen, og de har album på trappene).

Dette er debutplata (1985) fra et rart band fra California, Camper Van Beethoven.
Bandet ble starta av folk tilknyttet punkscenen som var lei av punkens ensformighet og krav til stil. I Camper Van Beethoven blanda de østeuropeisk folkemusikk, ska, punk og pop til en herlig blanding. Med vanlig rockebandbesetning utvidet med fiolin og farfisaorgel spilte de noen instrumentaler, en coverversjon av Black Flags ”Wasted”, og de fikk en enorm collegeradiohit med sin egen ”Take the skinheads bowling” - en låt som i ettertid er blitt covret både live og på plate og på film av en haug med band.

Jeg hørte den låta først med det norske bandet Astroburger, på plata ”I used to be mod” (hvorfor har vi ikke den, Olav?) , som jeg kjøpte på Kippers i Pedersgata en gang på 90-tallet. Selvsagt trodde jeg at dette var originalen, helt til den gangen jeg trådde inn på Cementen en tidlig kveld, og Silje Salomonsen satt bak baren og hadde satt på en rar versjon av den kule sangen på stereoanlegget, nå med skakke rytmer og fiolin! Hva var dette? - Dette er originalen, kunne fiolinisten Silje da triumferende si.

Seinere fant jeg plata her på musikkbiblioteket, kopierte den først over på minidisc, og har hørt på den siden.
(Vi har fortsatt den CDen her, og jeg anbefaler den selvsagt! Du kan reservere den her.)

Med tiden har jeg såvidt sjekket ut resten av platene til bandet. Backkatalogen deres er relativt variert.

Etter ”Telephone” ga de ut to plater til på undergrunnslabelen Pitch-A-Tent (og ikke den fullt så undergrunnsk Rough Trade). Jeg har de hjemme, men ikke hørt all verdens på de. De skal visst være ganske sære. Så ble de plukka opp av Virgin og ga ut to plater der. (Typisk er dette de eneste Camper- platene som ligger på Spotify, pluss en grusom akustisk versjon av ”skinheads”. Grøss!) Den første, Our Beloved Revolutionary Sweetheart, har vi på CD til utlån her, mens den andre fant jeg på vinyl nede i magasinet en plass, uregistrert. (Hvis du spør oss pent kan vi se om vi klarer å hoste den opp).

På 90-tallet la Camper Van Beethoven, omtrent opp, vokalist David Lowery starta det streite og relativt suksessfulle poprockbandet Cracker, (vi har CDene Kerosene Hat , Garage d’Or og Greenland ) mens en del av de andre starta det mindre streite og suksessfulle Monks of Doom. Det var også noen andre sideprosjekter ute og gikk.

Så i 1999, finner gjengen ut at det kan lønne seg å begynne å spille sammen igjen, de bestemmer seg for å prøve, og det de gjør først er å spille inn hele Fleetwood Macs dobbeltalbum”Tusk” på nytt. Faktisk et vellykket prosjekt! Herlig skranglete versjoner! Den har vi faktisk ikke her på bruket, (Olav!)men i mellomtiden kan du jo pløye igjennom originalen.

Og i 2004 kom den egentlige comeback platen, med eget materiale, ”New Roman Times”. Den finnes både her på biblå og hjemme i CD-hyllen min men har ikke fått allverdens med spilletid nei. (De har straks en ny plate ute tror jeg også)

Det er rett og slett debutplata, Telephone Free Landslide Victory som er verdt å lytte mest til av disse.

Forleden erkjente jeg at jeg fortsatt kun hadde plata på en uautorisert CDr-kopi – det var jammen på tide å skaffe seg den ekte varen. Den ble bestilt og kom nylig i hus, på CD altså, må nok skaffe den på vinyl også, så viktig er den nemlig.

CDen jeg kjøpte viste seg å være en ny utgave (2004). De har inkludert noen spor fra en EP, men ikke satt de på til slutt, men uvanlig nok plassert de mitt inni den originale låtrekkefølgen, Nå må man vente i en halv evighet før go´låta ”take the skinheads bowling” kommer. (Nei, skip-knappen er juks) I tillegg har de byttet om de to første låtene på plata. Hva er dette, helligbrøde mot eget åndsverk? Respektløst!

Men bevares, kjekt å få de bonuslåtene. Mye stilig der, dessuten kommer det farfisa-orgelet bedre fram!

En ting jeg har glemt å skrive om her er tekstene. De er ganske rare. Jeg har egentlig alltid lurt på om skinheads liker låten ”Take the skinheads bowling”…

Du skaffer vel den nye utgaven til biblå, Olav?

Ebbe Helberg

(Takk til wikipedia)