Jeg var så heldig å få være med i juryen i den lokale utgaven av zoom urørt , med innledende runder i forrige uke hvor det ble plukket ut tre band til en finale som ble avholdt i går, og hvor ett band, Johnny Hancocks ble plukket ut til å få spille i Oslo – hvor de der har muligheten til å få spille om plass på en Norgesturnè.

Man kan argumentere masse om at rock og konkurranse ikke hører sammen, men likevel er det årlige Zoomarrangementet et fint sted å være for å sjekke rockens tilstand her i byen. Hvilke band ønsker å være med å kjempe om en gratisbillett til en rockescene i Oslo m/publikum?  Hvilke band er bra nok?

Vi som har fulgt med på Zoom en stund er generelt enige om at i år var det et høyt nivå, det er virkelig noe på gang i Stavanger. Vi hadde ingen enkel jobb da vi skulle plukke ut band til finalen etter de første rundene. Vil her nevne ett par band som jeg selv satte pris på og som vi la på vektskåla på Checkpoints kontor siste kvelden for en uke siden:

Mordi: Rocketrioen som har stormet frem de siste par årene. Det spiller bluesinspirert rock anno 1969 i det klassiske trioformatet. Det er vel ikke mer enn ett par år siden de var på Ungdommens kulturmønstring og spilte seg til Trondheimstur i det systemet. Her snakker vi ferskingsnivå, men allerede da hadde de brukbare egne låter, dessuten kunne de planke Jimi Hendrix i de beste anledninger. Blues og rockeklubber trykket dem til sitt bryst. Nå har de blitt et par år eldre, er i ferd med å bli et sykt bra rockeband, men har fortsatt bittelitt å gå på når det gjelder låter og sceneerfaring og slikt. Nå må de bare skynde seg å skifte navn, og øve, spille, øve, spille, så skal det nok bli noe av dem.

Arlie Mucks er et reinspikka indieband tuftet på engelske takter. De nevner blant annet Radiohead, Muse og Coldplay som inspirasjonskilder, noe som var tydelig nok, men vi gubbene bakerst hørte oss vendinger og taktskifter og toner som minte oss om Smiths og Stone Roses. Noe vi selvsagt digger. Det er fortsatt noe deilig uferdig og fritidsklubbaktig med dem. Men gi de halvannet år og en del spillejobber så skal vi nok se og høre noe bra! Gledelig også at de hadde mange venner som dukket opp på zoomkonserten – publikum er temmelig viktig hvis det skal bli noe rockemiljø.

Publikum hadde også Foxjam Riddims med sin dansbare funk. Låtene satt som en kule og det var ingenting å si på det utførte musikalske håndverket. Vokalisten var en utmerket frontfigur og kunne både rappe og synge. Både gutter og jenter begynte å danse og det var generelt god stemning. Så, hvorfor gikk de ikke videre? Vel Zoom er og blir en rockemønstring. Vi som er publikum, spiller og ”dømmer” på Zoom er nok ikke blant dem som lyktes best på dansegulvet. Vi er og blir bleike rockere, så det blir vanskelig for oss å bejuble funk, hip hop, pop og etc uansett hvor bra det er. Så gutta i Foxjam Riddims må ikke ta dette så tungt, og heller ta alle muligheter de får av typen student- og russefester, ekstremsportveko og Hemsedal. Ingen kan benekte at gutta kan lage fest!  Hvis de vil kan de helt sikkert spille seg opp til nasjonal oppmerksomhet.

Så var det finalen i går da.

Jakob Håkon Band har kanskje stått i spissen for en ny slags lokal oppblomstring av rockeband, og kjenner sitt publikum. De har laget et fint knippe av allsanghits på stavangerdialekt, og det er umulig å ikke like dem. De trenger bedre låter sier noen, men jeg digger deres hang til norskspråklig rock ala de fire store, mog jeg hører og noe svensk i dem også, type skrangleindierock ala Broder Daniel, bob hund og Doktor Kosmos. Som jeg sa til dem etter avgjørelsen var tatt i går, hvis de vil kan de gjøre to ting, de kan gjøre en skikkelig lokalrockgreie: spille på rogafest, lindøyfestival og all slags folkefester, eller de kan legge seg på et nasjonalt indienivå og sikte seg mot rockefansjiktet i Bergen, Oslo og ett par andre norske og kanskje skandinaviske byer. Kanskje de kan gjøre begge deler?

Eltervaag – Dvs Trond Eltervaag Hansen som har pent hoppet fra singer-songwriter-båsen til den store indierockbåsen etter han fikk med seg kanskje byens beste rytmeseksjon og en tøff eksperimentell gitarist fra unge og lovende Johnny Hancocks, samt en glimrende korist.

Som jeg har nevnt tidligere, så er Eltervaag er en kjempegod låtskriver, og med dette bandet har låtene fått den innpakningen de fortjener.

Men vi kommer ikke forbi Johnny Hancocks.

Selv fikk jeg aldri sett dem da de lenge var en firrer. Vi får ty til innspilt materiale og har  EPen the Caveman Tapes fra 2006 HER, og du kan høre noen 2007 opptak  her. Dette er seig seig prog og funk(!)inspirert 70talls rock. Man kan lett si at de har vokst siden det. Hardere, raskere, villere og tøffere, eller røffere, om du vil (dessverre fikk vi aldri EPen som de ga ut i fjor. Hvis noen skulle ett par eks liggende så vil vi gjerne kjøpe!) Når de kjører på med den slags i trioformat, og med syngende bassist leder fort tanken på disse gamle gubbene. Johnny Hancocks gir alt og mikser alt, og skaper seg sin egen greie inni der. Det er slike musikalske øyeblikk vi ivrige konsertgjengere higer etter, og en av grunnene til at vi kontinuerlig interesser oss for nye band på diverse rockescener her og der. Hm. Lurer på om jeg har fått forklart det godt nok, men drit i. Johnny Hancocks var best i går, så lykke til! You Oslofolk som leser dette – ta dem vel imot!

Ebbe Helberg

PS:  For de av oss som liker å fysisk holde i innspilt musikk: Mordi har så vidt meg bekjent ikke lydfestet noe musikk på CD eller andre format ennå, ingen offisielle utgivelser iallfall. Arlie Mucks og Foxjam Riddims kan du så vidt høre på en samleplate som ble utgitt i forbindelse med festivalen Undergrunn på Metropolis i fjor.  Eltervaag har en sang med på denne,  og med hans gamle band Sirplus her.

Høsten 1996 bodde jeg i Oslo og prøvde å studere på Blindern. Litt tilfeldig havnet jeg en kveld på en konsert på en luguber plass på Grünerløkka. Bandet het the Chairs og var tydeligvis fra Stavanger- trommisen (Janka) hadde jeg også så vidt sett i platebutikken i Pedersgaten. Han var en tynn liten fyr – men spilte knallhardt. Ellers besto bandet av en tøffas på gitar og sang (Vidar) og en kraftig fyr med englekorestemme på bass (Gary).
Jeg falt umiddelbart for musikken – herlige popmelodier – men med gode doser fuzz og futt.

Etter jul var min karriere på Blindern over og jeg hadde flytta hjem til Stavanger. Jeg traff igjen the Chairs på Cementen, – nå hadde de trykket opp sin debutplate på eget selskap (Majones Records) , Gul med sort skrift og et hardt kontrastbilde. Den hadde fått det klingende navnet ”Gary´s Philosophy” og det var fordi Gary som hadde betalt for trykkinga av platen. Jeg kjøpte mitt eks. på Kippers i Pedersgaten og sjutommeren Christopher Bell fulgte også med.

”Gary´s Philosophy” ble fort utropt til en av mine favoritter, og det er den fortsatt. Jeg har i alle år ventet på at plateindustiern skulle kaste seg over den og gi ut en CD-versjon – gjerne med singlene som bonusspor – men av en eller annen grunn har ikke dette skjedd ennå (Kippers, CCAP, hva tenker dere med? ) Tragisk - det er virkelig en rockegodbit fra oljehovedstaden. Fuzzgitarpop – strålende melodier, tøft utført med skikkelig rockelyd.

Så en liten digresjon: Nå skal Musikkbiblioteket i samarbeid med Nasjonalbiblioteket få digitalisert all musikk fra Rogaland som ennå ikke er utgitt på CD. Det er ennå ikke helt bestemt fordan det skal presenteres – men på en eller annen måte skal dette gjøres tilgjengelig for bibliotekets lånere.

Mens vi venter – har vi på Musikkbiblioteket tjuvstarta litt. Vi har selv kopiert Garys philosophy-LPen over til CD og du kan låne den her hos oss! (Jeg skal bare levere den inn først, men du kan reservere! Anbefales på det varmeste!

Det nærmer seg snart ny bob hund-konsert i Stavanger (27.april på Folken).

Jeg hørte bob hund antakelig første gang i Marit Karlsens Roxrevyen på NRK P3 på tirsdager,  i 1996, hun spilte dem sikkert tidligere også. Låten jeg først bet meg merke til var “Düsseldorf” fra deres andre album, “Omslag: Martin Kann” (1996). Jeg lurer på om den låta ble B-lista på P3 også.  Hva var det jeg likte? Den fengende melodien, de fine tekstene på en herlig svensk dialekt, noen rockeksplosjoner av noen refreng, og luftige synthlyder som krydret det hele. Jeg var solgt. Kjøpte den nevnte plata og også debutplata.  I 1997 ble de booket til Quartfestivalen og det var noe jeg MÅTTE få med meg, selv om ingen andre ville bli med. Og de skuffet ikke, det var SYKT fett live.  Samme sommeren var jeg en tur i Stockholm, og var lykkelig over å finne noen bob hund singler og EPer jeg ikke hadde sett ennå i Norge, deriblant “Istället för musik: Förvirring”.  Tittelsporet er rasende tøft, og EPen inneholder også den evindelige vakre balladen “min trampolin”.

Samme året kom EPen “Et fall och en lösning” hvor tittellåten var en cover (og oversetting) av en Pere Ubu-låt  (et legendarisk amerinkansk punk-band jeg på det tidspunkt ikke hadde hørt om), jeg venta lenge på denne husker jeg, og frekventerte i en periode daglige byens platebutikker for å høre om de hadde fått den inn (irriterer meg fortsatt grenseløst at det er umulig å oppdrive viktige plateutgivelser over disk i den byen jeg bor i, internett blir aldri det samme).

Sent i 98 kom deres tredje album ”Jag rear ut min själ, allt skall bort!!!”  Da var de omtrent blitt allemannseie og hadde kanskje miste nyhetsverdien i min hjerne, men jeg måtte jo innrømme at albummet var fullt av knallåter. Kanskje borsett fra singelen “Nu är det revolution på gång” som jeg ikke helt fikk taket på. 

 I 1999 spilte de på en haug med festivaler i Norge og de var fortsatt kule. Jeg datt av lasset i 2001 med Stenåldern kan börja. Den blei liksom ikke så bra som de forrige platene. Men det er glemt nå. (Kanskje gir vi den en sjangs til nå) Forsøkene med rock på engelsk som Bergman Rock bryr vi oss heller ikke så mye om.  Nå bare gleder vi oss over at bob hund er tilbake, på plate og på scenen, hurra!

P.S. Covrene til bob hund må nevnes. De herlig smale papircovrene (og de forsvinner ikke i hylla når du har en passelig bob hund-samling, de blir mer synlige) med herlig design og håndskrift av Martin Kann.

P.P.S.  Olav! Vi må kjøpe inn de to første platene pluss EP-samlingen “10 år bakåt och 100 år framåt”! Og den nye!  Krise!