På attenårsdagen fikk jeg en LP av hun (som senere fortalte meg at vi bare skulle være venner og at hun ikke ville bli sammen med meg om jeg så skulle ende opp som den siste ”mannen” på jord) som jobbet i Sandnes tredje beste platebutikk, av tre. Det var kanskje ikke den mest vellykkede bursdagfeiringen jeg har opplevd, men det ene albumet gjorde hele forskjellen.

Albumet det er snakk om var debutplaten til  Lloyd Cole  and the Commotions og heter Rattlesnakes. En plate full av britisk gitarpop, med tekstlige referanser til bl.a. 2CV, Simone de Beauvoir, klassiske filmer og Norman Mailer. Og hvis en ser opp til parentesen så avsluttes platen med sangen Are You Ready to be Heartbroken ? En plate som direkte var med på å forhindre at det platekjøpende ikke helt druknet i steril synthpop(ikke at det er noe galt med det, men alt til sin tid).

Året etter kom platen Easy Pieces. De fleste kritikerne konkluderte med at dette var en altfor rask, glatt og lite gjennomtenkt oppfølger til Rattlesnakes. Jeg er ikke enig. Denne platen fant jeg mye mer umiddelbar og lettere tilgjengelige. Pluss at denne inneholder noen virkelig bra popsanger. Eks. : Lost Weekend, Pretty Lost og Brand New Friend ( jeg hadde selvfølgelig klart å bli ulykkelig forelsket i en ny jente og i Brand New bag nevnes, foruten Jesus and Me, Jane også legger en til en n).

Det går to år til og så kommer platen som skal bli bandets store kommersielle gjennombrudd. Produsert av Ian Stanley, som hadde produsert storselgerne Tears for Fears tidligere, og bar den selvoppfyllende tittelen Mainstream. Problemet blir bare det at den slaktes av kritikerne og ergo så får ikke platekjøperne somlet seg til å kjøpe dette, i mine øyne, mesterverket. Av alle Lloyd Cole`s plater er det uten tvil denne jeg har hørt mest på. Konsekvensen av dette blir at Lloyd Cole oppløser the Commotions og han går solo.

Det går tre år til og det er blitt 1990. Cole`s selvtitulerte soloalbum kommer ut. Her har han samlet et band bestående av Fred Maher (bl.a. Scritti Politti), Robert Quine (Richard Hell and the Voidoids og Lou Reed) og Matthew Sweet på bass. Dette er et album hvor alle de riktige ingrediensene er tilstede og allikevel ingenting nytt å melde. Bra sanger som han gjort bedre før og masse vellyd. De to sangene jeg synes skiller seg ut er No Blue Skies og What do You Know about Love som igjen blir en del av mitt personlige soundtrack på denne tiden.

I 1991 kommer Don`t Get Weird on Me Babe. Hvor den ene LP siden er spilt inn med Dublin symfoniorkester. I 1993 kommer Bad Vibes med innslag av synth og psykedelia.  Cole`s karriere går ikke fremover men snarere den veien høna sparker. Det kom en plate til på nittitallet, Love Story. Det nye årtusenet begynner og for å feire det kommer Cole med albumet The Negatives.  I 2001 kommer albumene Etc en samling av coverversjoner og demoer og det instrumentale/ambiente albumet Plastic Wood med Cole alene. I 2003 kommer Music in a Foreign Language. Og hans hittil siste Anti Depressant kom i 2006. Det virker det som skulle til for å få fart på Cole`s karriere var et nytt årtusen. Ikke at han har skiftet stil i særlig stor grad, men snarere at det har kommet et nytt publikum til som verdsetter kvalitet.

Det er 1985 igjen og en av de vakreste musikalske åpenbaringene blir meg til del. Av en eller annen grunn blir jeg lurt til å kjøpe albumet Steve McQueen og gitt ut av bandet Prefab Sprout .  Det var bandets andre plate. Platen ble utgitt på CBS labelen Kitchenware Records og har endt opp med å bli et av mine beste platekjøp noensinne. Prefab Sprout ble dannet i Newcastle 1977. De to viktigste medlemmene var Paddy MacAloon, som skriver alle bandets sanger, vokal, gitar og piano og nå er bandets eneste medlem, og broren Martin på bass. Senere kommer Neil Conti på trommer og Wendy Smith på englevokal.

Prefab Sprout`s første plate Swoon og kom i 1984. En plate med intrikate popmelodier og med tekster skrevet av en som helt klart hadde lest flere bøker enn meg. Obskure henvisninger til Knut Hamsun bøker jeg knapt har hørt om og lignende. En plate en kan si ikke er helt umiddelbart fengende, men med noen øyeblikk hvor en ikke tenker for mye på hvor ignorant en er. Helt motsatt blir det da med Steve McQueen, hvor alle de 10 sangene (11 på cd`en) er mer enn tidvis geniale. Platen var produsert av øyeblikkets storhet, Thomas Dolby ( Joni Mitchell Dog eat Dog 1985).

Det som var ment å være oppfølgeren til Steve McQueen, den nedstrippede og uten Dolby, Protest Songs kom i 1989. Det er en lavmælt plate og den savner de helt store sangene og det faktum at den rent produksjonsmessig lider under savnet av Dolby. Den ble også utgitt som om den var en godt bevart hemmelighet. Allikevel er det på denne platen en finner en av de vakreste sangene Paddy McAloon noensinne har skrevet, nemlig Dublin.

Året før Protest Songs kom albumet From Memphis to Langley Park hvor en får et innsyn i McAloon`s fascinasjon av amerikansk popkultur og USA. Referanser til Elvis  i King of Rock `n`Roll (hvordan noen kommer opp med refrenget Hotdog, Jumping Frog, Albuquerque er meg en gåte) og et oppgjør med tematikken i Bruce Springsteen`s tekster i Cars and Girls. Flere bra sanger, men sett på som den svakeste av Prefabs utgivelser også av bandet selv.

For å rette opp inntrykket From Memphis må ha gitt gir Prefab Sprout ut det musikalske overflødighetshornet Jordan: The Comeback i 1990. 19 sanger på en og samme LP er nesten sånn at en går Napalm Death og John Zorn`s Naked city i næringen m.h.t. antall sanger på et og samme album. Den musikalske variasjonen er enorm og kan best representeres med så forskjellige sanger som Jesse James Symphony, Jesse James Bolero og Doo-Wop in Harlem. Den eneste innsigelsen jeg kan komme opp med er at det nesten blir for mye av det gode, men det blir vel å regne for sutring.

Så går det syv år før albumet Andromeda Heights blir gitt ut. Tittelen viser til navnet på McAloon`s hjemmestudio. Dette albumet starter friskt med Electric Guitars og A Prisoner of the Past, men resten av sangene drukner i den velproduserte lyden. Dette skyldes vel til en viss grad at McAloon utvikler en mer og mer altomfattende perfeksjonisme. Og at det er rundt denne tiden at han får store helseproblemer.

De dårlige nyhetene en fikk når The Lone Gunman and other Stories kom ut i 2001 var at Wendy Smith hadde forlatt bandet. Hun hadde valgt å prioritere sin førstefødte fremfor å gjøre jobben sin. McAloon hadde igjen vendt tilbake til USA og laget en western inspirert plate. Noe som kan sies å være vellykket. Country ligger ikke veldig langt unna det Prefab har spilt tidligere, men ikke sånn at dette er en rendyrket countryplate. Det er tekstene som først og fremst formidler følelsen av å være i det ville vesten. Dette er en plate som vokser jo mer en hører den og inneholder også den mest enerverende sangen McAloon noensinne har utgitt, Farmyard Cat.

Så kommer en til noe av det beste som har skjedd på musikkfronten i 2009. Prefab Sprout utgir Let`s Change the World with Music. Dette er en plate opprinnelig ment utgitt som oppfølgeren til Jordan : The Comeback i 1992, men som av forskjellige grunner ikke ble det. Prefab består nå av Paddy McAloon alene. Han har vært gjennom alvorlige sykdomsperioder og lider av en hemmende tinnitus. Jeg har bare hørt denne platen en ca 20 ganger og den blir bare bedre og bedre. Tekstene er gjennomgående preget av religiøse metaforer og det vil gjøre den til den beste kristenpopplaten jeg noensinne har hørt, selv om McAloon ikke selv har hevdet å ha utgitt en kristen plate. Her er en nå kommet gjennom alle Prefab Sprout`s utgivelser og en kan bare vente i spenning om hvorvidt det kommer nye album.

Det er sommeren 1984 og George Orwell fikk bare delvis rett. Jeg står inne på platebutikken Venoma (dypt savnet) på Sandnes. Jeg har litt igjen av lønningen fra sommerjobben og er fast bestemt på å bruke det på en LP. Jeg blar gjennom rekkene av plater og stanser ved Peter Gabriel Plays Live (utgitt 1983). Jeg kjenner litt til artisten fra før og har fått med meg at han har vært vokalist i bandet Genesis og siden har gitt ut fire soloplater. Alle heter originalt nok Peter Gabriel . Tanken slår meg at det å kjøpe dette konsertalbumet er nesten like bra som om jeg hadde fått tak i en Best of plate. Alle de ”beste” sangene vil jo finnes her.  Etter å ha tenkt kjapt, en ti minutters tid, var det tid for å handle. Bare en digresjon først : Liveplater er et sytti og åttitallsfenomen. Black Sabbath og Rush var kanskje de mest ekstreme. Der var regelen fire studioalbum og så en liveplate og gjenta. Jeg vet ikke hvor mange slike plater jeg har fra denne tiden, men det er bare en liten håndfull som ennå holder mål. Og en av dem er akkurat Peter Gabriel Plays Live. Jeg kom hjem med platen og etter en gjennomlytting hadde jeg endt opp med en ny favorittartist.

 Platen er vitterlig live, men satt sammen av sanger fra en rekke forskjellige konserter. Og hvis en leser bakpå så har det også vært foretatt en god del overdubs / korrigeringer i studio i ettertid. Med seg på denne turneen hadde Gabriel sitt beste band noensinne. David Rhodes på gitar, Larry Fast på keyboards, Jerry Marotta på trommer og den unikt geniale Tony Levin på bass. Dette var og den siste turneen Gabriel brukte sminke og masker på scenen. Noe han hadde holdt på med siden tiden i Genesis. Platen starter med den fantastiske Rhythm of the Heat og som bygger seg opp mot et crescendo godt hjulpet av det Senegalesiske nasjonale trommeorkester (det heter noe annet, men jeg husker ikke det riktige navnet), de er til stede som opptak og ikke i levende live.  Etterpå følger min favorittsang av Gabriel, I have the Touch. Om vanskelighetene med å oppnå kontakt i et moderne samfunn og muligens skrevet spesielt for meg ? I Family Snapshot får en høre Lee Harvey Osvald`s bekjennelser. Gabriel`s første solohit, Shock the Monkey, er med. Det samme er Biko. De ultradepressive sangene No Self Control og I Don`t Remember er sanger jeg har hørt mye på. Og for til slutt å nevne favorittsang nr. to. Det er Solsbury Hill og, macho som jeg er, får jeg alltid en tåre i øyekroken når Gabriel kommer til linjen come to take me home. Når det kommer til det rent musikalske så får en stole på meg når jeg sier at det er mer enn glimrende.

Lars

Her gik jeg og troede at ansigtsmaling og ligsminke kun var for black metal bands, men udfra coveret til denne cd, som min ærede kollega Lars har givet mig i hånden, at dømme så er det mere udbredt end jeg lige regnede med. Jeg synes dog ikke der plejer at være brugt så meget hverken sølvglitter eller rosa?

Men ihvertfald: Peter Gabriel Plays Live er albummet det handler om. Og man kan ihvertfald ikke komme udenom at han har en rigtig god stemme og kan finde ud af at bruge den. Langt de fleste af numrene havde jeg aldrig hørt før, men det er sikkert nogle kendte når det nu er fra en koncert og der er flere gode imellem dem.

Der er dog to små ting, der gør at et album som dette nok ikke vil komme til at blive hørt uafbrudt de næste par uger hjemme hos mig. Det første er den simple ting at det er et live album, et koncept jeg aldrig helt har forstået pointen med. Live musik er selvfølgelig en fantastisk ting og jeg kan se idéen med at forsøge at viderebringe stemningen og al den karakter og liv som småfejl, improvisation og hvad der hører sig til ved en koncert, giver. Problemet er bare at det aldrig vil blive andet end en fattig skygge af den rigtige oplevelse, så personligt foretrækker jeg at holde live musik live og studiemusikken i afspilleren. Når det så er sagt, så er det faktisk et af de bedre livealbums jeg har hørt, men det er nok fordi at jeg ikke så meget lagde mærke til at det faktisk var det mens jeg hørte det (måske det ville være anderledes hvis jeg havde hørt mere på studieversionerne og kunne lægge mærke til forskellen).

Det andet er mit sædvanlige lidt anstrengte forhold til 80′er musik. Hul trommelyd, alt for høj bas, irriterende keyboard og generelt en pastelfarvet plasticlyd på alting. Men igen, det er faktisk ikke så slemt her, fokus er selvfølgelig Peter Gabriels vokal og bortset fra et par enkelte numre er de frygtelige lyde bagved ikke så påtrængende at de genererer helhedsintrykket alt for meget.

 Alt i alt et egentlig ganske fint album og hvis det nu ikke er muligt selv at komme til koncert med Peter Gabriel mere (er det? Jeg har ingen anelse), så vil dette helt sikkert være et fint valg.

 /Jesper

1989 var et råttent år av mange grunner jeg ikke skal komme nærmere innpå, men bare for å ha slått det fast: 1989 skulle ha vært grundigere fortrengt. En av de tingene jeg husker fra dette året er Marillion`s plate Clutching at Straws og jeg har gode minner forbundet med den. Hele den sommeren begikk jeg begrenset utagerende festing og soundtracket til det hele var denne platen. Platen kom ut i 1987, men jeg kjøpte den ikke før i 1989. Det var Marillion`s fjerde plate og den første etter at triologien av konseptplater var fullført. Dette er selvfølgelig også en konseptplate, men det vi får ta del i her er vokalist Fish (Derek Dick) eskalerende alkoholisme og de problemene det medfører både for ham og bandet.  På denne platen er nyprogpreget tonet ned og ingen av de 11 sangene er lengre enn seks minutter. Foruten Steve Rothery`s glimrende gitarspill, så har Fish sine tekster aldri vært bedre. Hvis en skal velge de beste sangene er det Hotel Hobbies, Warm Wet Circles, That Time of the Night og den geniale Sugar Mice in the Rain. Sistnevnte er slik at en får lyst til å forlate kone og unger og ende opp som the number two at the end of the bar. Og hvor jukeboxen er en invitasjon to a partnership in rhyme. Alt i alt en fantastisk plate og Marillion var aldri bedre enn her

Navnet på bandet er Marillion og har et logo som taget fra filmatiseringen af Den Uendelige Historie. Årstallet jeg finder for tilblivelsen af cd’en er 1987. En hurtig gennembladring af den medfølgende booklet viser en overflod af nakkehår. Allerede omkring dette tidspunkt må jeg indrømme at mine forudindtagede meninger er ved at tage overhånd, men jeg har besluttet mig for at være åben og modtagelig overfor hvilke skjulte skatte, der kan ligge gemt bag denne for mig, efter en hurtig analyseren, ikke umiddelbart indbydende indpakning.

Og lidt overrasket blev jeg da. Forventningerne var som sagt ikke helt store, men der viste sig faktisk at være nogle gode sange og kompositioner på denne udgivelse. Generelt er numrene måske lige afdæmpede og rolige nok for min smag og tempoet albummet igennem holder sig ret stabilt, men det skal ikke holde mig tilbage fra at kunne genkende en godt sammenskruet sang når jeg hører den. Dem er der faktisk en god del af igennem cd’ens 11 numre, med kun et par enkelte fejltrin.

Men så er alt alligevel ikke helt fryd og idyl. Igen og igen mens jeg har siddet og lyttet til dette album bliver opmærksomheden revet væk fra de ellers gode kompositioner, når produktionen og lyden kræver at blive lagt mærke til. Albummet har desværre den samme letbenede 80′er-lyd, som gennemsyrer så godt som alt fra dette årti og fik alting til at lyde ens. Hvis meningen har været at det skulle være tilnærmelsesvist rock-ish, hvorfor lyder det så som om at det er produceret af Stock,Aitken &Waterman? Lyden er meget tynd og anonym og der er ikke blevet meget plads til guitaren for at sige det mildt. Til gengæld er keyboardet altoverdøvende og drukner alt andet og vokalen er skubbet helt forrest i produktionen.

Alt i alt ville jeg nok mene at dette er et ganske fint album, hvis man altså kan lide den altoverskyggende 80′er-lyd. Jeg kunne godt tænke mig en dag at høre hvordan det ville lyde, hvis det blev genindspillet i nyere tid (eller var blevet det før), så ville jeg nemlig tro det faktisk kunne være noget som jeg ville blive begejstret for.

/Jesper