Gangstarappens gudfar. Solodebuten The Chronic kom ut i 1992 og regnes som en av hiphopens største milepæler. Her har Dr. Dre blandet aggressiviteten fra gangstarappen med instrumental Parliament-lignende funk. Dette ble særpreget som har fulgt hans produksjoner siden. I tillegg dukker (den gang nyoppdagede)Snoop Dogg opp på de fleste sporene. En klassiker!

Her er det bare gøy. Funky rytmer, hoppende harmonirapping og vill sampling. Tekstene handler for det meste om at nå står det fire rappere, de rapper og to produsenter snurrer på plater og de kaller seg Jurassic 5 og alt er kult! De er altså seks medlemmer til tross for navnet. Trolig fordi Jurassic 6 ikke klinger like bra… Albumet klinger i det minste veldig bra! Det skulle vel bare mangle når to av hiphopens mest kreative DJer, Cut Chemist og DJ Nu-Mark sitter bak spakene. Quality Control er et rått album!

Norges (snart)nye hiphophåp er faktisk lokale! De har ikke gitt ut album enda, men mixtapen deres ble spredd ut over hele landet gjennom hiphopbladet Kingsize. Jeg synes faktisk at Saving the City Vol.1 er mer enn godt nok som et album satt opp mot andre norske utgivelser i samme sjanger. Vi kan hvert fall glede oss til debuten kommer ut(men først skal Vol.2 av Saving the City bli ferdig). Musikken høres ut som New York jazz med stramme trommer i bunnen og leken rap på toppen. Kan minne litt om Madlib med metronom.
(Saving the City Vol.1 kan lastes gratis ned fra Afeeliateds hjemmesider)

 
Her har vi faktisk en instrumental hiphopgruppe som jeg fikk øynene opp for en (alt for)varm sommerdag på Roskilde festival 2008. Med hele én meters avstand fra de få andre publikummerne som sto rundt meg under konsertteltet, kunne jeg nyte skygge og litervis med vann uten å gi slipp på alle intime grenser… og ja, konserten var drittbra! Stemningen sto i taket til tross for det dårlige publikumsoppmøtet.

Tumi & the Volume ble startet i 2002 i Johannesburg, Sør Afrika. Siden den gang har de gitt ut to album(debuten Live at the Bassline er, som navnet tilsier, spilt in live) og turnert Europa og Canada i tillegg til å ha blitt nominert til musikkpriser i hjemlandet. Kvartetten består av to tidligere pubmusikere med føttene godt festet til funk og soul, en eminent blues- og jazzgitarist og en temmelig dyktig rapper/poet.
Mens debutalbumet viste Tumi & the Volume som et energisk og lekent liveband, viser det selvtitulerte andrealbumet en annen side av bandet. Her har de roet seg et par hakk og lagt mer vekt på stemninger og variasjon mellom sangene. Med Tumis smarte tekster om livet i den gamle apartheidkolonien, komplimenteres musikken og gjør et album vel verdt å sjekke ut.

Hiphopprodusentenes skjulte superhelt. Selv om han siden 90-tallet har pumpet ut så mye musikk at det kunne kommet opp mot Frank Zappas diskografi, ga han kun ut to fullengdere mens han levde. J Dilla likte seg bedre i skyggen som produsent og beatmaker. Ofte holdt han navnet sitt fra å bli nevnt som medvirkende når musikken hans ble brukt på andres plater. Hans andre og siste album, Donuts ble delvis lagd på sykehussenga og gitt ut tre dager før han døde 32år gammel. Etter å ha hørt utallige J Dilla produksjoner, får jeg inntrykk av at det må lenge ha vært planlagt av mannen selv at karrierens høydepunkt skulle komme til slutt. Dette er kort sagt et gjennomført, feel-good album.